Motivasjonstriggere mot lavsesong

Hva er det som driver oss framover som løpere? Hvilke mekanismer ligger til grunn for at vi fortsetter å løpe? Er det å være bedre enn andre? Er det for å holde vekta i sjakk? Eller er det fordi det ser bra ut på CVen å ha fullført en maraton? Hva er det holder motivasjonen oppe? Som gjør at vi løper flere mil i uka, året rundt?

Motivasjon kan være et mangehodet troll. Det er ikke gitt at motivasjonen er på topp en mandag morgen i januar når en rolig økt før frokost står på programmet. Eller en fin sommerkveld når motbakkeintervaller står for tur. Med målsettinger kan motivasjonen få seg en boost. Å melde seg på et løp setter press på løperen og øker motivasjonen betraktelig. Jeg melder meg på løp og trener mot disse, men motivasjonen min er aller størst dagen etter en løpsdeltakelse. Rett og slett fordi jeg synes det er så utrolig gøy å være med! I helga har jeg meldt meg på Paris Marathon, som går i april 2015. Det blir min første maraton på to og et halvt år. Jeg (gru)gleder meg allerede!

Hvis jakten på nye perser er det mest avgjørende for motivasjonen, ligger jeg ekstremt dårlig an. Jeg har ikke perset på to (2!!) år… I know.. Jeg har ikke gitt opp håpet på nye PBer, asså, men det er ikke det som driver meg mest. Ikke er det for å holde vekta nede, heller, jfr forrige innlegg.

Å ha gjennomført en maraton gir cred. Men det er ikke avgjørende for mitt forhold til omverden. Joda, det sier litt om hvem du er eller hvem du vil være, men i utgangspunktet er å løpe en maraton oppnåelig for de aller fleste. Det er mye viktigere for motivasjonen å vite at jeg kan gjøre det, at jeg klarer å løpe en maraton, hvis jeg vil. Og akkurat her kommer vi inn på noe viktig: Det ligger mye motivasjon og overføringsbetydning til livet ellers å vite hva man kan klare, selv om det koster ekstremt mye. Å ha gjennomført en slik kraftanstrengelse gjør at du takler andre anstrengelser i livet på en bedre måte. Mestringsfølelsen og viten om at du er sterk er et kraftfullt virkemiddel i dagliglivet.

Det ligger også motivasjon i løpingens egen beskaffenhet. Å kjenne på kroppen når du løper er motivasjon i seg selv. Å føle at du flyr bortover en skogsvei en tidlig søndag morgen, uavhengig av om du løper fort eller sakte, å sanse at kroppen virker uten at du tenker gir løpelivet dybde og mening. Kanskje har du fokus på tider og løp, men aller mest ligger det motivasjon i at du kjenner at du virker, at det virker, uten at du tenker og uten at du stresser. Du sanser gjennom kroppen mer enn gjennom tenker på det du gjør. Svada, tenker du? Slettes ikke! Hvis dette ikke hadde vært motivasjon nummer én, hadde jeg sluttet å løpe for lengst.

Som livet ellers, er det mange aspekter ved løping som gir mening. Den totale motsatsen til å løpe alene i skogen er å delta i løp. Kicket ved en slik løpsopplevelse er så kraftfull at jeg lever lenge på den. Å kjenne på nervøsiteten før start, å mobilisere underveis, å bli heiet på av tusenvis av mennesker, å passere mållinjen, har noe så kraftfullt ved seg at alle burde oppleve det! Det spiller ingen rolle om du løper på 1.30 eller 2.30, følelsen er den samme. Det er en av de beste motivasjonsgeneratorene som finnes. Uansett om du perser eller ikke.

Siste punkt på motivasjonsprogrammet er treningssystematikk. Som egenutnevnt "flink pike" er det utrolig hvilken kraft som ligger i et treningsprogram. Nå har jeg skrevet tidligere at jeg liker å trene litt på gefühlen, men du skal ikke kimse av litt plikt-trening. I hvert fall i januar, kl 7, på en mandag morgen…

Det er viktig å forstå at motivasjon ikke er en konstant størrelse. Den er ytterst bevegelig. Når du setter opp regnestykket, må du ta hensyn til nettopp det. Og så er det lov å bli lei. Det er lov til å spørre om hjelp eller søke ny motivasjon gjennom løpevenner, nye programmer, nye mål og nytt lesestoff. Og vær føre var! Ha en plan når motivasjonen svikter. Kall den gjerne plan B, men ha den i hvert fall klar. Jeg har mange ganger opplevd sviktende motivasjon. Da tar jeg en time-out fra løping, og finner på andre ting. Med god samvittighet.

Flinke piker (og gutter) kan finne motivasjon i å jobbe med sine svakheter som løper. Det krever selvsagt at disse identifiseres. Det burde ikke være så vanskelig. Jeg vet at jeg er dårlig i motbakker. Noe som i og for seg er litt pussig, tatt at jeg er lett. Men det er noe som ikke stemmer. Selv om jeg trener på det, er ikke motbakker mine beste venner. Sist opplevd under Oslo Maraton, opp mot botanisk hage… Usj. Ergo: jeg må trene mer på motbakke. Jeg må også trene mer på å gå helt i kjelleren. Jeg har kommet et stykke ned, men det er fortsatt flere rom jeg har til gode å oppdage.

Motivasjondeteksjon kan være en nyttig oppgave for oss mosjonister. Sett deg ned og lag en liste over det som motiverer deg. Lag noen flere lister også: En for hva du er god på, og en for hva du er dårlig på. Dette gir deg mulighet til å lage enda en liste… Nemlig arbeidslista. Arbeidslista skal være kort og konsis og den skal henges på kjøleskapet eller veggen på do, slik at du eksponeres for den til stadighet. Den inneholder målstyring og enkle grep for hvordan du forvalter løpingen din. Og nok en gang: Dette virker like godt for slowrunners som fastrunners.

Lykke til!

Carina