I mitt rette habitat

I mitt rette habitat

torsdag 6. april 2017

Nedtelling!

I skrivende stund er det ca 8 uker til jeg skal delta i triatlon igjen. Denne vinteren har jeg vært flink til å fordele treningsøktene på forskjellige aktiviteter: Løping, spinning, baseløft, ski, kjerne, spenst, en sykkelferie til Granca og svømming. Formen er ganske bra. Jeg holder god oversikt over hvilepulsen for å hindre en ny overtreningssmell. Jeg har vært unngått sykdom og føler jeg er i rute. Det er bare én liten ting: Det løsner liksom ikke i svømmingen…


Joda, det går litt framover. Men det går så ulidelig sakte. Noen har fortalt meg at med en svømmeøkt i uka, tar det fem år å bli en god svømmer. 5 år! Ettersom jeg ikke klokker inn en økt i uka en gang, vil det sikkert si 7 år for meg, da…

Nå er det ikke sånn at jeg må bli en supersvømmer. Men det hadde vært gøy å føle litt større mestring enn jeg innimellom gjør i bassenget nå.

Én av grunnene til at jeg stresser litt med svømmingen, er fjorårets sjokkopplevelse på minitri i Eidfjord. Høye bølger og sterk strøm gjorde det til en nær-døden-opplevelse (se arkiv, aug 16). Derfor vil jeg gjerne gjennomføre årets triatlon med en litt bedre følelse. Ergo må svømmedelen gå bedre. Dette har vært rettesnora i vinter.

Men jeg føler ofte at jeg stanger hodet i veggen (bunnen). Svømming er så komplekst. Bevegelsesmønsteret har, det som føles ut som, tusen check points. Når jeg føler jeg mestrer armtak er beina helt på bærtur. Når jeg mestrer beintak er armene helt ute. For ikke å snakke om pustinga! Jeg skal visst ikke klare å puste til venstre uten å konsumere halve bassenget. Hjelp.

Det finnes lyspunkter, asså. Jeg ser på Garmin at tida pr 100 m går ørlitt ned. Litt! Og jeg kan svømme 1000 m eller mer uten å dø.

Når man deltar i triatlon starter man i felt. Jeg kjenner ikke så stor frykt for vannet, selv om det er mørkt. Men jeg kjenner en frykt for alle de armene og beina som skal være i vannet samtidig som mine. Jeg er redd det vil gjøre meg passiv og litt matt.


Må jeg være med, da? Jeg må jo ikke det! Men jeg må! Fordi jeg liker å terpe, øve, slite. Jeg liker å kjenne på startnummerfrykten og angsten. Men mest av alt liker jeg å kjenne på følelsen etterpå. Når jeg har gjort noe jeg sa jeg aldri skulle gjøre, men gjorde likevel!


torsdag 2. mars 2017

Fire fine sykkelturer på Gran Canaria

Aktiv ferie blir stadig mer populært. Vi vil ha mer bevegelse og mer opplevelse enn bare solseng og strand. Tidligere har vi vært på Mallorca på vårparten og syklet, men i år hadde vi lyst til å bryte opp vinteren med en sydentur og da falt valget på værsikre Gran Canaria.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk. Jeg husket Gran Canaria som en mastete ferieplass med lite sjarm. Jeg kom hjem med en helt annen følelse, mer om det senere.

Vi valgte hotell på Costa Meloneras og kjøpe (en aldri så sjelden) pakketur. Hotellet og området var supert! Vi ble litt for sene for å bestille sykler fra nærmeste utleier, og måtte 3 km innover for å leie av Cyclo Canarias. FreeMotion er den største utleieren med butikk på Meloneras, men Cyclo Canarias kan også anbefales. Billig er det jo ikke å leie, men gode sykler får du. Vi syklet på Scott Addict Carbon, og leide for hele uka. Vi synes det gir en frihet å kunne sykle når vi ønsker.

Vi hentet syklene på ankomstdagen og var derfor klar for sykkeltur allerede dagen etter. Klok av skade valgte vi en kort tur første dag. Vi kommer tross alt ned fra vinterNorge med relativt lite sykling i beina (og andre kroppsdeler).

Dag 1 503/504
Med utgangspunkt i Meloneras ble det derfor en liten runde opp i fjellene og runden på GC 503 og 504 mot Palmitos Park. Det skal sies av vi valgte den bratte veien opp (503) og den lette veien ned (504). I tillegg la vi på en tur langs kysten (GC500) for å se oss litt om. En fin tur på nesten 5 mil og 850 høydemeter. Turen opp byr på fine veier og veldig lite trafikk og ble en super start på sykkelferien. Det er ganske bratt deler av turen, men det er det som kjennetegner sykling på Gran Canaria.


Dag 2 Santa Lucia
Neste dag la vi opp til en langtur med mye klatring. Vi syklet GC 60 opp mot San Bartholeme de Tirajana og videre mot Santa Lucia (GC550). Deretter GC 65 ned mot kysten før vi kom inn på GC 500 tilbake mot Meloneras. Dette er en tur på nesten 8 mil med 1700 høydemeter. Den går i nydelig natur. Virkelig! Kvaliteten på asfalten er veldig god og nedkjøringen forbi Santa Lucia var utrolig vakker.





Det var svært mange syklister opp mot San Bartholeme, men videre derfra var det egentlig veldig få. De fleste snudde og kjørte ned igjen samme vei. Hvis du spiser nok og har med nok drikke, anbefaler jeg hele runden! Litt kjedelig transport tilbake langs GC 500, men da er man nesten hjemme. Vi fikk hyggelig selskap av en annen nordmann og kjørte raskt de siste to milene. I hvert fall etter at vi fant GC 500, som vi måtte lete litt etter.

Dag 3 Soria
Alle syklister som besøker Gran Canaria sykler til Soria. Eller man kan i hvert fall få inntrykk av det. Meloneras ligger ca 10 km fra veien mot Soria, så det ble et naturlig valg for oss å velge denne ruten. Vi syklet GC 500 langs kysten for så å sykle GC 505 innover Arguineguin-dalen før selve klatringen opp mot Soria. I utgangspunktet er turen overkommelig og lettere enn turen opp mot Santa Lucia. Men jeg var langt fra restituert og vi hadde sterk vind på denne dagen. I tillegg var det 29 grader, så vi var nødt til å ta det rolig. Det er litt dårlig asfalt på transporten inn mot klatringa. Men i selve bakken er det fint. Det er tidvis 15% helning, så man skal jobbe på! Men klatringen er ikke så lang som vi hadde på forrige tur.






På toppen kan man kjøpe verdensberømt papayajuice før man sykler ned igjen. Det skal sies at makkeren syklet Soria dagen etter også, mens jeg tok en hviledag på solsenga.

Dag 4 langs kysten til Mogan
Da vi endelig fikk en dag med lite vind valgte vi å ta turen langs kysten til Mogan. Vi fulgte da bare GC 500. Dette er en kupert og veldig hyggelig tur hvor man kjører forbi alle turiststedene langs kysten. Selv om den går langs havet har en tur/retur Meloneras/Mogan 1250 høydemeter. Turen fra Meloneras er 60 km. Det er en del trafikk, både av biler, busser og andre syklister. Jeg anbefaler tidlig start. Vi stoppet i Mogan for kaffe før vi syklet tilbake, og landet på at Mogan godt kan være et aktuelt bosted for neste tur til Gran Canaria. Slik får man syklet nye ruter uten for lange transportetapper.





For turen ga virkelig mersmak! Når man kommer bort fra turistjungelen og opp i fjellene er Gran Canaria veldig vakkert!


Jeg, som strengt tatt ikke er noen syklist, er fornøyd med 250 km og 5000 hm sykling på en ukes ferie. Kroppen var ganske stinn av trening da jeg kom hjem ;-) 

torsdag 17. november 2016

Ovnsbakt havregrøt

Jeg spiser mye havregryn, vanligvis som grøt eller i yoghurten. I det siste har jeg laget havregrøt i ovnen de dagene jeg har god tid. Det smaker himmelsk!
Når man lager en stor porsjon er det nok til 3-4 personer til frokost. Ypperlig i helgene! Grøten er god både kald og varm.

Oppskrift
Sett ovnen på 180 grader
2 dl melk
1 egg
Blandes og settes klart.
2 dl havregryn
1 ss chiafrø
¼ ts kanel
¼ ts kardemomme
½ ts bakepulver
½ ts vaniljesukker
En klype salt
Bland det tørre
Rasp to middels store gulrøtter. Bland gulrøtter, melkeblanding og havregrynsblandingen. La det svelle i 10 min.
Mens du lar grøten svelle, lager du topping
½ dl solsikkekjerner
½ dl gresskarfrø
1 ss smeltet smør
2-3 ts brunt strøsukker

Fordel grøten i en liten ildfast form. Ha over toppingen. Stek i ovnen i ca 20 min.

Spis gjerne med bær, nøtter og naturell yoghurt.


onsdag 9. november 2016

Hvilepuls

Jeg er opptatt av puls, ingen tvil om det! Men i den senere tida har jeg vært mer opptatt av hvilepuls. Hvilepulsen er nemlig et viktig verktøy i monitorering av trening og form.
På trening.no kan man lese følgende om hvilepuls:

Hvilepuls:  
Det er svært stor forskjell mellom ulike individers hvilepuls, men generelt sett er langtidseffektene at den synker med bedret form. Kortidseffekter kan imidlertid brukes til å tolke hvor stor stressbelastning det er på kroppen. Forhøyet hvilepuls tyder på at kroppen er stresset og at kroppen mobiliserer. Dersom stressbelastningen har vært ekstremt høy kan man se en forhøyet hvilepuls over en lengre periode. Lav hvilepuls indikerer god form og at kroppen er avslappet. Når hvilepulsen er lav indikerer det en god restitusjon i etterkant av belastning. Husk imidlertid at det er mange faktorer som påvirker hvilepulsen og at det brukes sammen med den følelsen du selv opplever i en gitt situasjon.

Dette stemmer godt med min egen opplevelse. Da jeg for noen år tilbake var overtrent, var hvilepulsen min svært høy. Opp mot 75 slag i minuttet. Det var et tegn på at ting ikke stemte. Jeg opplevde å være urolig og sliten og slet med å sove.
I tillegg slet jeg med å få pulsen opp når jeg trene og følte meg utslitt på lav puls. Dette skriver også trening.no noe om:

Hjertefrekvens under standardisert submaksimalt arbeid: 

Dersom hjertefrekvensen er høy under standardisert submaksimal belastning, så tyder dette generelt på en sliten/stresset kropp og dårlig form. Ved bedret form vil vi se en senket hjertefrekvens på samme belastning/hastighet og at en kan gjennomføre et større arbeid på samme hjertefrekvens.(
trening.no)

Jeg har en klokke som holder styr på hvilepulsen for meg.




Jeg bruker nå disse verdiene til å fortelle meg om jeg tåler den treningsbelastningen jeg utsetter meg for. Ser jeg at hvilepulsen stiger over noen dager, tar jeg det mer med ro.

Å gå med høy hvilepuls over lang tid har betydning for hjertehelsa di. Du øker risikoen for hjertesykdom ved å ha høy puls og være dårlig trent. Men det er sånn at hjertet responderer raskt på trening, spesielt når man er utrent, og hvilepulsen vil gå ned flere hakk på en relativt kort periode med trening!

Carina

mandag 19. september 2016

10 for Grete (og alle andre)

Helgas løpefest i Oslo ble preget av både oppturer og nedturer. Mest av det første, heldigvis!

Løpefesten i Oslo trekker løpere fra nær og fjern, og er en fantastisk mulighet til å gjennomføre egne (eller andres) målsettinger. Min målsetting var å løpe en god 10 km for første gang, på et relativt sett magert grunnlag. Søsteren min skulle også løpe 10 km for første gang, og dermed oppfylle egen (og min) målsetting, ettersom det var julegave fra meg.

Oslo Maraton er blitt et kjempestort arrangement med 22000 løpere. Fra tidligere år ser jeg bedringer på arrangementssiden, men også en del som burde vært forbedret (mer om det senere). Løpefesten er også en fantastisk mulighet til å møte kjente og litt mindre kjente, for eksempel instavenner du følger. Akkurat dette er noe av det jeg liker aller beste med Oslo Maraton!

Hovedstaden bød på fantastisk, dog veldig varmt vær på løpsdagen. Vi var tidlig nede i byen for å heie på kjente som løp maraton. Jeg har alltid syntes at Oslo mangler litt på stemninga. Det synes jeg fortsatt. Dermed tok løpevenninne Marit, Susann og jeg et godt ansvar for heiingen! Skulle bare mangle. Folk som løper 42 km fortjener massiv heiing!
Et drawback med å løpe 10 for Grete er den sene starten. Jeg skulle starte i pulje 1 (!) kl 16.15. Målsetting tidsmessig var under 50 min. Jeg har aldri løpt 10 km med nummer på brystet og treningsmessig har det kun blitt korte turer i hele sommer. Jeg var derfor ganske spent på dagsformen.

Utover dagen ble det varmere og varmere. Vanligvis takler jeg varmen godt, men det er helt klart mer optimalt for resultatet om temperaturen er litt lavere. Før start forsøkte jeg å varme opp litt. Jeg er generelt lite flink til å varme opp, særlig når jeg er nervøs.
Pulje 1 var stor, jeg vet ikke hvor mange løpere, men ut fra start var det helt kaos. Trangt og masse knuffing. Jeg både løp forbi og ble forbiløpt, og det var stressende tilstander. Etter hvert løste det seg opp. Jeg strevde med å få i gang kroppen og følte meg seig i steget og dau i kroppen. Vissheten om at 10 km er en distanse hvor du ikke kan spare noe særlig lå i bakhodet mitt hele tida. Etter ca 3 km prøvde jeg å sette riktig marstempo, men følte meg fortsatt seig.



Løypa var lagt om i dagene før start. I utgangspunktet bruker jeg ikke noe tid på å studere løyper. Det viktigste for meg er den mentale løypa og løpsplanlegging i forhold til distanse. Det høres kanskje litt rart ut.  Fra tidligere deltakelser i Oslo Maraton vet jeg at den delen som går ut forbi Sørenga til containerhavna er den kjipeste delen av løpet. Her er det også grusunderlag, noe som ikke er optimalt etter min mening.

Da vi nådde gruspartiet møtte vi de raskeste løperne som hadde rundet. Gruspartiet var lenger enn jeg husket og grusen var skikkelig løs. Og så var det alt for trangt! Da jeg hadde rundet og løp tilbake, møtte vi tusenvis av løpere som kom motsatt vei, Det var knuffing og frustrasjon og vanskelig å finne rytmen på stegene. Jeg fikk høre senere at det hadde vært en del knall og fall, og jeg synes løypa må utbedres før neste års arrangement.
Etter 6-7 km følte jeg meg fortsatt ganske seig, og så på klokka at jeg lå et par minutter bak skjema. To minutter på 10 km er mye! Jeg fikk i meg litt cola og kjente etter hvert at det løsnet. Oppover mot Egertorget var det noen som ropte navnet mitt og " dette greier du". Jeg fikk en øyeblikkelig motivasjonsboost. Jeg fikk opp farten og greide å holde helt inn, og kom inn på 51.26. Ett og ett halvt minutt bak målet.




Når du kommer inn bak målsetting vil du alltid kjenne på skuffelsen. Jeg skulle gjerne ha spart litt mindre på kreftene og gitt på litt mer. Men man kan aldri vite hvilken vei det hadde bikket. Kanskje ville det ha gitt dårligere tid i mål.

Susann fullførte også, uten å gå en enste gang, og overgikk sine egne forventninger. En skikkelig opptur!



En kjapp titt på resultatlista gjorde meg i litt bedre humør. Når jeg stiller opp i løp er en av målsettingene å være blant de 15% beste i klassen. Resultatet i Oslo sa nr 34 av 469, og dermed var jeg blant de 8% beste i klassen. Det er helt ok plassering! Det gir en skikkelig motivasjon til neste år! 

Å løpe 10 km var gøy! Det krever langt mindre forberedelser enn halv- og helmaraton, og er derfor mulig for de aller fleste å slenge seg med på!


mandag 5. september 2016

5 km - kort og langt på samme tid

La oss slå fast én ting med det samme: Jeg er ikke særlig rask! Det er litt dårlig med fartsressurser i kroppen. Den er nok mer laget for litt lange, seige løp med jevn (lav) fart.
På lørdag var det duket for Trondheim Maraton. Dette er et arrangement jeg får med meg hvert år, om jeg løper selv eller ikke. Mange kjente løper og det er gøy å heie. Løpet har en mye mer intim atmosfære enn Oslo Maraton, og det går faktisk an å få med seg mye. I år var dessuten Trondheim arrangør av NM halvmaraton, noe som øker severdigheten mye.

I utgangspunktet hadde jeg ingen planer om å løpe. Det har blitt veldig lite løping i sommer. Jeg har bevisst lagt fokuset på svømming og sykling (jfr en tidligere post om triatlon). Men da søsteren min meldte meg for et par uker siden om at hun og hennes barn skulle delta på 5 km ombestemte jeg meg. Det var deres første løp og jeg tenkte at jeg rett og slett ikke ville gå glipp av det.

5 km er en helt ukjent distanse for meg. Det korteste jeg har løpt med startnummer på brystet var et terrengløp på 6-7 km i New York i fjor sommer. I 33 varmegrader… Å disponere for så korte løp er helt annerledes enn for, for eksempel, en halvmaraton. Jeg har, på grunn av triatlonfokuset, prøvd å øke fartsressursene mine litt i sommer, men som sagt lagt fokuset mest på de andre grenene. Derfor var jeg ikke sikker på om jeg ville klare å disponere kreftene og holde høy fart hele veien. Høy og høy, alt er relativt, da.
Mannen min sa: 5 km? Må varme opp i 10 km først, du da… Nettopp. Jeg sa til søsteren min at jeg håpet å løpe på rundt 25 min, altså 12 km/t i gjennomsnittsfart. Dette burde jeg greie ut fra sommerens trening, syntes jeg.

Noe av det beste med å gjøre helt nye ting, er at man føler litt mindre på perse-presset. Nå er dette et press jeg legger på meg selv, men likevel kjenner godt på. Derfor var jeg ganske oppe før start og gledet meg til å teste noe nytt.
På startstreken gjorde jeg meg følgende observasjon: Så utrolig mye kids! Jeg vet ikke hva grensa for å være med er, men det var mange unger i 12 årsalderen. Veldig fint, synes jeg. Det var selvfølgelig mange voksne også. Ca 400 startende. Jeg stilte meg ikke foran, der så jeg det var noen sprekinger. Men det ble sikksakkløping de første hundre meterne. Når du løper 5 km kan du ikke spare på kreftene. Da taper du alt for mye. Samtidig kan du ikke brenne alt kruttet for tidlig, da taper du mye på slutten. Løypa i Trondheim er ikke flat. Klokka viste 54 høydemeter, hvorav én bakke er relativt bratt (men kort).

En kort sjekk av klokka etter en kilometer viste…. ingenting. Jeg hadde glemt å sette den i gang. Skikkelig irriterende! Jeg fikk satt den i gang og etter en kilometer til viste den 4.50 fart. Mental tommel opp! En dame passerte meg og jeg tenkte at "den ryggen skal jeg ha". Kidsa drev med jo-jo løping og passerte og ble passert hele veien. Til (over)ivrig heiing av enkelte foreldre.

Ryggen ble borte. Shit, tenkte jeg. Har jeg sakket tempoet? Men, en kort sjekk på klokka viste at det hadde jeg ikke. Jeg jobbet videre og kom til nedoverbakken ned mot Marinen. Der var det som vanlig trangt. Jeg var nødt til å sette ned farten. De bak også. En dame brølte i frustrasjon. Jaja, få det ut, tenkte jeg. Nede på Marinen og om lag en kilometer igjen, jeg fikk til fartsøkning og ved Nidarosdomen økte jeg farten litt til og spurtet det jeg hadde til mål. Det første jeg så i mål (etter å ha hengt på låra ei stund) var alle kidsa som også hadde kommet i mål. Jaja, deres fartsressurser er nok større enn mine.

Jeg hadde ingen anelse om tida etter klokkefadesen, men antok at den lå rundt 24 min. Jeg var fornøyd. Da et søk senere på dagen viste 23.36 ble jeg enda mer fornøyd. Ikke for det, jeg vet at det overhodet ikke er noen imponerende tid, men med disponering og tid er jeg veldig fornøyd, og jeg måler meg bare med meg selv! Og litt med andre, da: tror jeg var inne topp 10 av alle damer/jenter. Det får holde!

Hele familien gjorde det bedre enn forventet, så det ble en skikkelig bra dag!




Neste helg er det 10 for Grete i Oslo. Jeg begynner å få litt panikk. Sist jeg løp såpass langt var i juli….

mandag 29. august 2016

Støl, stølere, stølest...

I helga har jeg vært på et intensivt treningskurs. I dag er jeg skikkelig støl! Særlig ryggen og beina er så støle at jeg nesten føler meg litt syk. Hva er det egentlig som skjer i kroppen når man blir støl? Og kan man forhindre stølhet?

Tidligere trodde man at stølhet kom av opphoping av melkesyre i muskulaturen. Eller av avfallsstoffer som samler seg i musklene. Men forskning har ikke funnet belegg for noe av dette.

Man antar at stølheten oppstår av små rifter i musklene etter hard eller uvant aktivitet (helsenorge.no). De små skadene trenger noe tid for å leges, i mellomtiden kan man få en betennelsesliknende tilstand.

Før var det en utstrakt enighet om at tøying forebygget stølhet. Men et forskningsprosjekt gjennomført i Norge og Australia har vist at tøying er nesten uten betydning for stølhet. Den beste måten å unngå å bli støl er å gjøre det du ble støl av ofte nok! Da venner man musklene til øvelsen/arbeidet. Kroppen er ekstremt tilpasningsdyktig.

Er man først blitt støl, er det bare en ting som gjelder: Å vente til det går over!

Å bli støl er ikke ukjent selv for de som trener mye. Noen, som jeg liker å være støle, fordi man kjenner litt på det arbeidet man har lagt ned. 

Kurset i helgen var et sertifiseringskurs i Corebar Strong. En intensiv, kort og morsom treningstime for hele kroppen! Vi kjørte fire runder på en dag, det man normalt vil gjøre en til to ganger pr uke. Slikt blir man støl av!