I mitt rette habitat

I mitt rette habitat

torsdag 17. august 2017

Trondheim Maraton – ny løypetrasé testet

Jeg må si at Trondheim Maraton lenge har vært et av mine yndlingsarrangementer, både som deltaker og som tilskuer. Det er lite stress og særdeles god stemning her sammenliknet med for eksempel Oslo. Ikke det at alt er feil med Oslo, men logistikken der er litt mer krevende. Og så er hyppigheten av kjentfolk høyere i Trondheim, noe som gjør det ekstra artig å løpe her.

Det ble litt furore da arrangøren i Trondheim hadde vært litt snill med målestokken under NM. Og det er en klønete greie, å ikke kontrollmåle slik at man kan få godkjent tida si i et mesterskap. Derfor var det ingen overraskelse at de i år annonserte ny løypetrasé.

Jeg skal ikke løpe selv i år, men hadde veldig lyst til å teste den nye løypa. Jeg synes det var et smart trekk av arrangøren å invitere til gjennomløping. Det var det tydeligvis mange andre som synes også, for oppmøtet var bra – 90-100 personer hadde lyst på en testtur.

Tidligere har starten vært Kongens gate mot Gamle Bybro. De siste åra har ikke dette området vært sperret for trafikk, så det har vært en jobb for de frivillige å dirigere her. Jeg synes dette har vært et sårbart punkt i løypa. Likeledes har Gamle Bybro vært det. Her er det mye folk og syklister og for få løypevakter. Ny trasé går nå motsatt vei, ned Kjøpmannsgata og over Blomsterbroa. Jeg håper det settes ut nok vakter hele veien!

Videre løpes det ut mot Dora, før man snur og løper mot Brattøra. Da jeg hørte om ny løype, håpet jeg på at de skulle ta med den nye gang- og sykkelstien mot Ila. Og det har de gjort. Forbi "Gulltanna" og utover blir det supert å løpe hvis været er bra!

Det er egentlig i Ila "problemene" begynner. Her blir det mye svinger, korte bakker og litt mye mikkmakk etter min mening. Jeg forstår at man er avhengig av å løpe en del på gangsti, for man kan ikke stenge av hele byen, men synes ikke denne løsningen er helt heldig. Men jeg innrømmer at jeg ikke har alternativer å komme med.

Siste del av løypa går der den tidligere startet; langs elva og over Gamle Bybro før det hele avsluttes med innspurt, som tidligere, ned Munkegata mot torget. Håper, som sagt, at sikkerheten her bedres!

Det ble en super skravletur med Ragnhild



Hvis jeg skal felle noen dom over løypa, så må jeg si at jeg holder en liten knapp på den gamle traséen. Den var et par hundre meter for kort, men det hadde man sikkert klart å gjøre noe med. På den annen side er det kommet nærmest en helt ny bydel i Trondheim som jeg skjønner man vil benytte seg av det og få det med på traséen.


Uansett håper jeg at arrangementet blir like hyggelig og stressfritt som det bruker. Hvis du skal løpe 2/9: Lykke til!

onsdag 2. august 2017

Triquart - opptur og mersmak

Jeg vil starte med å si at dette er (nok en gang) et innlegg for spesielt interesserte. Ikke er jeg toppidrettsutøver, ei heller ung og lovende. Tvert i mot er jeg halvgammel. Likevel finner jeg ingen som helst grunn til å slutte å delta på arrangementer med startnrummer på brystet. Antakelig kommer jeg også til å blogge om det ei stund framover. Du er herved advart!

Det var jo egentlig slik at min egentlige triatlondebut skulle være på BryneTri i juni. Det ble behørig annonsert i et tidligere blogginnlegg. Men sånn gikk det ikke. Det ble en nyrebekkenbetennelse i stedet (mulig overinformasjon?). Denne betennelsen skulle vise seg å være av det ekstra leie slaget, og det tok mange uker å komme seg. Da jeg hadde kommet meg og var i gang igjen med treningen, kom det i retur. Som sagt, leie saker.

Nå er det ikke slik at jeg skal utbrodere om helse og sykdom, men denne betennelsen har gjort at såkalt open water svømming har utgått i sommer. Mer om det senere.

Jeg var ordentlig lei meg for å gå glipp av BryneTri. Men jeg synes det var risikabelt å melde seg på et nytt triatlon uten å ha helt oversikt over formen. Da jeg likevel valgte å melde meg på Triquart, var det mer som et håp enn et mål. Å melde seg på et triatlon er langt fra billig, nemlig!

Egentlig var jeg fremdeles ikke sikker da vi ankom Kristiansand fredag før konkurransen. Men startnummer ble hentet og fingrene krysset. Det var veldig få som visste om deltakelsen på forhånd, rett og slett fordi jeg ikke var sikker på å få startet.

De fleste vet sikkert at triatlon består av svømming, sykling og løping. I den rekkefølgen. Det ikke alle vet er at det finnes mange ulike distanser. Distansen jeg var påmeldt var sprint, eller triatlon kort løype. Som regel er det 750 m svømming, 20 km sykling og 5 km løping. På Triquart var sprinten 550 m svømming, 20 km sykkel og 5 km løping.

For meg er det svømmingen som er bøygen i konkurransen. Jeg har hatt mange timer i bassenget i vinter og teknikken har kommet seg noe. Men før start var det altså 3 måneder siden sist svømmeøkt! For de som har lest bloggen tidligere så vet dere at jeg var med på en mini-tri i august i fjor hvor svømmeforholdene var særdeles tøffe. Dette har gjort at jeg har blitt enda mer redd for svømmedelen av konkurransen, mens jeg nærmest har gledet meg til sykkel og løp.

Konkurransedagen
Det ble ikke mye søvn natt til Dagen, svømmedelen ble malende gjennom hodet i mange timer. Ved innsjekk i skiftesonen var det mye nerver.  Noe av det hyggeligste med å komme på et slikt arrangement er å treffe folk du vanligvis bare ser på instagram. Det va god stemning og utrolig hyggelige og behjelpelige folk i skiftesonen. Rådene sitter løst, noe som gjør at man føler seg tryggere med en gang.

Etter oppsett og litt prating var det tid for å få på seg våtdrakt og vente på start. Jeg var nervøs, men ikke livredd og tok det som et godt tegn. Herrene startet først på kortløypa, med damene 3 min etter.  Vi starter med å løpe ut i vannet for så å, ja, svømme alt man har. Når man ikke har så mye, legger man seg bakerst.
Jeg og min nye bekjente, Gøran i samtale før start

Strike a pose :-)


Jeg startet å crawle. Krasjet med folk, så lite, fikk en fot i nesa. Så enda mindre, crawlet litt til. Gikk over til brystsvømming… Det var jo det jeg ikke skulle gjøre! Men det føles så inderlig mye bedre å se enn å ikke se. Forbedringspotensialet er enormt. Og har noen fortalt dere at det er vanskelig å svømme bryst med våtdrakt? Meeeen, jeg passerte faktisk noen! Til og med et par menn! Og best av alt: jeg var ikke redd, hadde ingen panikk, jeg bare svømte så inn i helvete sakte.

På vei til skiftesonen


Likevel var jeg jo ikke sist opp av vannet, hallelujah! Og etter svømming kommer jo det jeg kan. Nesten. For først skal man jo skifte…. Og det trener de beste på. De dårligste hadde ikke gjort det. Jeg brukte to og et halvt minutt mer enn den beste damen til å få av meg våtdrakt og komme meg ut til mount point (som er der du får lov å sette deg på sykkelen og kan begynne å tråkke). Altså strykkarakter på skifting!

Jeg må jo si at en av fordelene med å være dårlig til å svømme, er muligheten til å passere mange av de på sykkeldelen. For det gjorde jeg! Det er den beste følelsen, asså. Jeg har trent litt på temposykling i sommer og det betalte seg. Det er fortsatt mye å hente her, men jeg synes syklingen gikk som en drøm! 20 km gikk på 42 min. Lett kupert og litt vind. Nydelig! Jeg gliste hele veien.

Foto: Tom Robert Wold


Etter sykling kommer jo det jeg kan best; løping. Nå har det ikke blitt all verden med løpetrening i sommer, men nok til at toppfarten er ok. Det er ganske spesielt å skulle starte i gang løpemuskulatur etter sykling. Jeg følte meg tung og treg, men vet at jeg kommer i gang etter ei stund, så jeg løp kontrollert og økte etter hvert. I følge coach, support og husbond ser det ikke ut til at jeg tar meg ut i det hele tatt når jeg løper. Men her har jeg 100% kontroll og vet akkurat hva jeg tåler og hvor jeg skal ligge for ikke å løpe meg sur. Jeg hadde beste løpstid for damer i min klasse på første split og er veldig fornøyd med det! Jeg økte siste halvdel og løp inn på 1.29.42. Det ga meg en 5. plass av 8 i klassen og en 25. plass av totalt 55 damer på kort løype. Det er jeg fornøyd med etter den sommeren jeg har hatt! Vi setter ok+ på den debuten på triatlonsprint!





Veien videre
Å være med på Triquart ble en utrolig hyggelig og flott opplevelse. Både fordi jeg følte mestring, men også fordi arrangementet i seg selv var utrolig bra! De må ha verdens triveligste funksjonærer. Det var en drøm å være med. Nydelige tilrop og blide fjes over det hele!

Ettersom jeg fortsatt ikke er ung og lovende, men halvgammel og sta, gir denne deltakelsen meg en skikkelig motivasjonsboost. For potensialet for forbedring er stort. Mest på svømming og nest mest på skiftetid!


Triatlon er gøy og anbefales! Hiv deg med!

torsdag 6. april 2017

Nedtelling!

I skrivende stund er det ca 8 uker til jeg skal delta i triatlon igjen. Denne vinteren har jeg vært flink til å fordele treningsøktene på forskjellige aktiviteter: Løping, spinning, baseløft, ski, kjerne, spenst, en sykkelferie til Granca og svømming. Formen er ganske bra. Jeg holder god oversikt over hvilepulsen for å hindre en ny overtreningssmell. Jeg har vært unngått sykdom og føler jeg er i rute. Det er bare én liten ting: Det løsner liksom ikke i svømmingen…


Joda, det går litt framover. Men det går så ulidelig sakte. Noen har fortalt meg at med en svømmeøkt i uka, tar det fem år å bli en god svømmer. 5 år! Ettersom jeg ikke klokker inn en økt i uka en gang, vil det sikkert si 7 år for meg, da…

Nå er det ikke sånn at jeg må bli en supersvømmer. Men det hadde vært gøy å føle litt større mestring enn jeg innimellom gjør i bassenget nå.

Én av grunnene til at jeg stresser litt med svømmingen, er fjorårets sjokkopplevelse på minitri i Eidfjord. Høye bølger og sterk strøm gjorde det til en nær-døden-opplevelse (se arkiv, aug 16). Derfor vil jeg gjerne gjennomføre årets triatlon med en litt bedre følelse. Ergo må svømmedelen gå bedre. Dette har vært rettesnora i vinter.

Men jeg føler ofte at jeg stanger hodet i veggen (bunnen). Svømming er så komplekst. Bevegelsesmønsteret har, det som føles ut som, tusen check points. Når jeg føler jeg mestrer armtak er beina helt på bærtur. Når jeg mestrer beintak er armene helt ute. For ikke å snakke om pustinga! Jeg skal visst ikke klare å puste til venstre uten å konsumere halve bassenget. Hjelp.

Det finnes lyspunkter, asså. Jeg ser på Garmin at tida pr 100 m går ørlitt ned. Litt! Og jeg kan svømme 1000 m eller mer uten å dø.

Når man deltar i triatlon starter man i felt. Jeg kjenner ikke så stor frykt for vannet, selv om det er mørkt. Men jeg kjenner en frykt for alle de armene og beina som skal være i vannet samtidig som mine. Jeg er redd det vil gjøre meg passiv og litt matt.


Må jeg være med, da? Jeg må jo ikke det! Men jeg må! Fordi jeg liker å terpe, øve, slite. Jeg liker å kjenne på startnummerfrykten og angsten. Men mest av alt liker jeg å kjenne på følelsen etterpå. Når jeg har gjort noe jeg sa jeg aldri skulle gjøre, men gjorde likevel!


torsdag 2. mars 2017

Fire fine sykkelturer på Gran Canaria

Aktiv ferie blir stadig mer populært. Vi vil ha mer bevegelse og mer opplevelse enn bare solseng og strand. Tidligere har vi vært på Mallorca på vårparten og syklet, men i år hadde vi lyst til å bryte opp vinteren med en sydentur og da falt valget på værsikre Gran Canaria.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk. Jeg husket Gran Canaria som en mastete ferieplass med lite sjarm. Jeg kom hjem med en helt annen følelse, mer om det senere.

Vi valgte hotell på Costa Meloneras og kjøpe (en aldri så sjelden) pakketur. Hotellet og området var supert! Vi ble litt for sene for å bestille sykler fra nærmeste utleier, og måtte 3 km innover for å leie av Cyclo Canarias. FreeMotion er den største utleieren med butikk på Meloneras, men Cyclo Canarias kan også anbefales. Billig er det jo ikke å leie, men gode sykler får du. Vi syklet på Scott Addict Carbon, og leide for hele uka. Vi synes det gir en frihet å kunne sykle når vi ønsker.

Vi hentet syklene på ankomstdagen og var derfor klar for sykkeltur allerede dagen etter. Klok av skade valgte vi en kort tur første dag. Vi kommer tross alt ned fra vinterNorge med relativt lite sykling i beina (og andre kroppsdeler).

Dag 1 503/504
Med utgangspunkt i Meloneras ble det derfor en liten runde opp i fjellene og runden på GC 503 og 504 mot Palmitos Park. Det skal sies av vi valgte den bratte veien opp (503) og den lette veien ned (504). I tillegg la vi på en tur langs kysten (GC500) for å se oss litt om. En fin tur på nesten 5 mil og 850 høydemeter. Turen opp byr på fine veier og veldig lite trafikk og ble en super start på sykkelferien. Det er ganske bratt deler av turen, men det er det som kjennetegner sykling på Gran Canaria.


Dag 2 Santa Lucia
Neste dag la vi opp til en langtur med mye klatring. Vi syklet GC 60 opp mot San Bartholeme de Tirajana og videre mot Santa Lucia (GC550). Deretter GC 65 ned mot kysten før vi kom inn på GC 500 tilbake mot Meloneras. Dette er en tur på nesten 8 mil med 1700 høydemeter. Den går i nydelig natur. Virkelig! Kvaliteten på asfalten er veldig god og nedkjøringen forbi Santa Lucia var utrolig vakker.





Det var svært mange syklister opp mot San Bartholeme, men videre derfra var det egentlig veldig få. De fleste snudde og kjørte ned igjen samme vei. Hvis du spiser nok og har med nok drikke, anbefaler jeg hele runden! Litt kjedelig transport tilbake langs GC 500, men da er man nesten hjemme. Vi fikk hyggelig selskap av en annen nordmann og kjørte raskt de siste to milene. I hvert fall etter at vi fant GC 500, som vi måtte lete litt etter.

Dag 3 Soria
Alle syklister som besøker Gran Canaria sykler til Soria. Eller man kan i hvert fall få inntrykk av det. Meloneras ligger ca 10 km fra veien mot Soria, så det ble et naturlig valg for oss å velge denne ruten. Vi syklet GC 500 langs kysten for så å sykle GC 505 innover Arguineguin-dalen før selve klatringen opp mot Soria. I utgangspunktet er turen overkommelig og lettere enn turen opp mot Santa Lucia. Men jeg var langt fra restituert og vi hadde sterk vind på denne dagen. I tillegg var det 29 grader, så vi var nødt til å ta det rolig. Det er litt dårlig asfalt på transporten inn mot klatringa. Men i selve bakken er det fint. Det er tidvis 15% helning, så man skal jobbe på! Men klatringen er ikke så lang som vi hadde på forrige tur.






På toppen kan man kjøpe verdensberømt papayajuice før man sykler ned igjen. Det skal sies at makkeren syklet Soria dagen etter også, mens jeg tok en hviledag på solsenga.

Dag 4 langs kysten til Mogan
Da vi endelig fikk en dag med lite vind valgte vi å ta turen langs kysten til Mogan. Vi fulgte da bare GC 500. Dette er en kupert og veldig hyggelig tur hvor man kjører forbi alle turiststedene langs kysten. Selv om den går langs havet har en tur/retur Meloneras/Mogan 1250 høydemeter. Turen fra Meloneras er 60 km. Det er en del trafikk, både av biler, busser og andre syklister. Jeg anbefaler tidlig start. Vi stoppet i Mogan for kaffe før vi syklet tilbake, og landet på at Mogan godt kan være et aktuelt bosted for neste tur til Gran Canaria. Slik får man syklet nye ruter uten for lange transportetapper.





For turen ga virkelig mersmak! Når man kommer bort fra turistjungelen og opp i fjellene er Gran Canaria veldig vakkert!


Jeg, som strengt tatt ikke er noen syklist, er fornøyd med 250 km og 5000 hm sykling på en ukes ferie. Kroppen var ganske stinn av trening da jeg kom hjem ;-) 

torsdag 17. november 2016

Ovnsbakt havregrøt

Jeg spiser mye havregryn, vanligvis som grøt eller i yoghurten. I det siste har jeg laget havregrøt i ovnen de dagene jeg har god tid. Det smaker himmelsk!
Når man lager en stor porsjon er det nok til 3-4 personer til frokost. Ypperlig i helgene! Grøten er god både kald og varm.

Oppskrift
Sett ovnen på 180 grader
2 dl melk
1 egg
Blandes og settes klart.
2 dl havregryn
1 ss chiafrø
¼ ts kanel
¼ ts kardemomme
½ ts bakepulver
½ ts vaniljesukker
En klype salt
Bland det tørre
Rasp to middels store gulrøtter. Bland gulrøtter, melkeblanding og havregrynsblandingen. La det svelle i 10 min.
Mens du lar grøten svelle, lager du topping
½ dl solsikkekjerner
½ dl gresskarfrø
1 ss smeltet smør
2-3 ts brunt strøsukker

Fordel grøten i en liten ildfast form. Ha over toppingen. Stek i ovnen i ca 20 min.

Spis gjerne med bær, nøtter og naturell yoghurt.


onsdag 9. november 2016

Hvilepuls

Jeg er opptatt av puls, ingen tvil om det! Men i den senere tida har jeg vært mer opptatt av hvilepuls. Hvilepulsen er nemlig et viktig verktøy i monitorering av trening og form.
På trening.no kan man lese følgende om hvilepuls:

Hvilepuls:  
Det er svært stor forskjell mellom ulike individers hvilepuls, men generelt sett er langtidseffektene at den synker med bedret form. Kortidseffekter kan imidlertid brukes til å tolke hvor stor stressbelastning det er på kroppen. Forhøyet hvilepuls tyder på at kroppen er stresset og at kroppen mobiliserer. Dersom stressbelastningen har vært ekstremt høy kan man se en forhøyet hvilepuls over en lengre periode. Lav hvilepuls indikerer god form og at kroppen er avslappet. Når hvilepulsen er lav indikerer det en god restitusjon i etterkant av belastning. Husk imidlertid at det er mange faktorer som påvirker hvilepulsen og at det brukes sammen med den følelsen du selv opplever i en gitt situasjon.

Dette stemmer godt med min egen opplevelse. Da jeg for noen år tilbake var overtrent, var hvilepulsen min svært høy. Opp mot 75 slag i minuttet. Det var et tegn på at ting ikke stemte. Jeg opplevde å være urolig og sliten og slet med å sove.
I tillegg slet jeg med å få pulsen opp når jeg trene og følte meg utslitt på lav puls. Dette skriver også trening.no noe om:

Hjertefrekvens under standardisert submaksimalt arbeid: 

Dersom hjertefrekvensen er høy under standardisert submaksimal belastning, så tyder dette generelt på en sliten/stresset kropp og dårlig form. Ved bedret form vil vi se en senket hjertefrekvens på samme belastning/hastighet og at en kan gjennomføre et større arbeid på samme hjertefrekvens.(
trening.no)

Jeg har en klokke som holder styr på hvilepulsen for meg.




Jeg bruker nå disse verdiene til å fortelle meg om jeg tåler den treningsbelastningen jeg utsetter meg for. Ser jeg at hvilepulsen stiger over noen dager, tar jeg det mer med ro.

Å gå med høy hvilepuls over lang tid har betydning for hjertehelsa di. Du øker risikoen for hjertesykdom ved å ha høy puls og være dårlig trent. Men det er sånn at hjertet responderer raskt på trening, spesielt når man er utrent, og hvilepulsen vil gå ned flere hakk på en relativt kort periode med trening!

Carina

mandag 19. september 2016

10 for Grete (og alle andre)

Helgas løpefest i Oslo ble preget av både oppturer og nedturer. Mest av det første, heldigvis!

Løpefesten i Oslo trekker løpere fra nær og fjern, og er en fantastisk mulighet til å gjennomføre egne (eller andres) målsettinger. Min målsetting var å løpe en god 10 km for første gang, på et relativt sett magert grunnlag. Søsteren min skulle også løpe 10 km for første gang, og dermed oppfylle egen (og min) målsetting, ettersom det var julegave fra meg.

Oslo Maraton er blitt et kjempestort arrangement med 22000 løpere. Fra tidligere år ser jeg bedringer på arrangementssiden, men også en del som burde vært forbedret (mer om det senere). Løpefesten er også en fantastisk mulighet til å møte kjente og litt mindre kjente, for eksempel instavenner du følger. Akkurat dette er noe av det jeg liker aller beste med Oslo Maraton!

Hovedstaden bød på fantastisk, dog veldig varmt vær på løpsdagen. Vi var tidlig nede i byen for å heie på kjente som løp maraton. Jeg har alltid syntes at Oslo mangler litt på stemninga. Det synes jeg fortsatt. Dermed tok løpevenninne Marit, Susann og jeg et godt ansvar for heiingen! Skulle bare mangle. Folk som løper 42 km fortjener massiv heiing!
Et drawback med å løpe 10 for Grete er den sene starten. Jeg skulle starte i pulje 1 (!) kl 16.15. Målsetting tidsmessig var under 50 min. Jeg har aldri løpt 10 km med nummer på brystet og treningsmessig har det kun blitt korte turer i hele sommer. Jeg var derfor ganske spent på dagsformen.

Utover dagen ble det varmere og varmere. Vanligvis takler jeg varmen godt, men det er helt klart mer optimalt for resultatet om temperaturen er litt lavere. Før start forsøkte jeg å varme opp litt. Jeg er generelt lite flink til å varme opp, særlig når jeg er nervøs.
Pulje 1 var stor, jeg vet ikke hvor mange løpere, men ut fra start var det helt kaos. Trangt og masse knuffing. Jeg både løp forbi og ble forbiløpt, og det var stressende tilstander. Etter hvert løste det seg opp. Jeg strevde med å få i gang kroppen og følte meg seig i steget og dau i kroppen. Vissheten om at 10 km er en distanse hvor du ikke kan spare noe særlig lå i bakhodet mitt hele tida. Etter ca 3 km prøvde jeg å sette riktig marstempo, men følte meg fortsatt seig.



Løypa var lagt om i dagene før start. I utgangspunktet bruker jeg ikke noe tid på å studere løyper. Det viktigste for meg er den mentale løypa og løpsplanlegging i forhold til distanse. Det høres kanskje litt rart ut.  Fra tidligere deltakelser i Oslo Maraton vet jeg at den delen som går ut forbi Sørenga til containerhavna er den kjipeste delen av løpet. Her er det også grusunderlag, noe som ikke er optimalt etter min mening.

Da vi nådde gruspartiet møtte vi de raskeste løperne som hadde rundet. Gruspartiet var lenger enn jeg husket og grusen var skikkelig løs. Og så var det alt for trangt! Da jeg hadde rundet og løp tilbake, møtte vi tusenvis av løpere som kom motsatt vei, Det var knuffing og frustrasjon og vanskelig å finne rytmen på stegene. Jeg fikk høre senere at det hadde vært en del knall og fall, og jeg synes løypa må utbedres før neste års arrangement.
Etter 6-7 km følte jeg meg fortsatt ganske seig, og så på klokka at jeg lå et par minutter bak skjema. To minutter på 10 km er mye! Jeg fikk i meg litt cola og kjente etter hvert at det løsnet. Oppover mot Egertorget var det noen som ropte navnet mitt og " dette greier du". Jeg fikk en øyeblikkelig motivasjonsboost. Jeg fikk opp farten og greide å holde helt inn, og kom inn på 51.26. Ett og ett halvt minutt bak målet.




Når du kommer inn bak målsetting vil du alltid kjenne på skuffelsen. Jeg skulle gjerne ha spart litt mindre på kreftene og gitt på litt mer. Men man kan aldri vite hvilken vei det hadde bikket. Kanskje ville det ha gitt dårligere tid i mål.

Susann fullførte også, uten å gå en enste gang, og overgikk sine egne forventninger. En skikkelig opptur!



En kjapp titt på resultatlista gjorde meg i litt bedre humør. Når jeg stiller opp i løp er en av målsettingene å være blant de 15% beste i klassen. Resultatet i Oslo sa nr 34 av 469, og dermed var jeg blant de 8% beste i klassen. Det er helt ok plassering! Det gir en skikkelig motivasjon til neste år! 

Å løpe 10 km var gøy! Det krever langt mindre forberedelser enn halv- og helmaraton, og er derfor mulig for de aller fleste å slenge seg med på!