Om kropp og kroppspress, trening og motivasjon

Kroppspress er et ord vi har stiftet godt bekjentskap med i det siste. Flere bloggere og kjente personer har adressert tematikken rundt kropp og presset på et perfekt utseende. Da uttrykket "Strong is the new skinny" dukket opp for en stund tilbake tenkte jeg; bra! At jenter skal se friske og sunne ut og kunne ha synlig muskler er flott. I tiden etterpå har jeg tenkt at lite visste jeg at pendelen skulle svinge alt for langt i den andre retningen. Dette er ikke et innlegg for Harald Eia eller andre som synes at kroppspress er et utdatert eller endog et ikke-eksisterende problem.

På Instagram og andre sosiale medier ser vi stadig jenter med mageruter og muskuløse kropper. Et pent fjes virker ikke lenger til å være nok. Jakten på den perfekte kroppen virker til å være manges målsetting med treningen. I utgangspunktet er jeg skeptisk til utseendefokus på trening. Veien til skuffelse vil nemlig være stor for veldig mange. Likevel er det med en viss ambivalens jeg tar opp dette temaet. Jeg synes det er utrolig flott at styrketrening er blitt så populært blant jenter. Problemet ligger i hva slags motivasjon som driver unge jenter til å trene styrke. En sterk kropp har man alltid bruk for. Men etter min mening så er det ikke for å vise den frem, men for å være godt rustet til å leve det utfordrende livet vi lever.

Jeg er klar over at ikke alle som trener styrke og bygger muskler gjør det for utseende, men når jeg blar meg nedover instagramfeeden får jeg noen ganger akkurat det inntrykket. Jeg er også klar over at jeg kaster stein i glasshus, da jeg selv legger ut massevis av treningsbilder. Mange vil nok føle at det ikke er noen forskjell på å legge ut løpebilder og magerutebilder. Og selvfølgelig, det er lov å være stolt av jobben man har lagt ned. Å få synlige muskler krever innsats! De fleste er stolte av å nå et mål de har satt seg enten om det er å fullføre maraton eller å delta på bikinifitness.

Det jeg tror mange må spørre seg selv er; hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor legger jeg alle timene og energien i treningen? Hvor kommer motivasjonen din fra? En indre motivasjon til endring betyr å gjøre noe for deg selv, fordi du har bestemt deg for det. Ytre motivasjon, som å ville se ut som venninna eller ta flotte instagrambilder er en mer flyktig form for motivasjon, som oftere vil kunne føre til en følelse av å mislykkes. Ytre motivasjon kan også føre til et enormt indre press som man legger på seg selv på veien til lykkes med drømmekroppen eller drømmelivet.

Jeg er klar over at jeg ikke kan skjære alle over en kam! Men det er en kjensgjerning at kroppspresset er stort i dag. Jeg ønsker at det skal være mer fokus på trening for helsas skyld. Vi skal trene for å føle oss bra. Utelukker dette å trene for utseendes skyld? Nei da. Som sagt, det er med ambivalens jeg adresserer dette temaet.

Når ungdommer i ønsker seg kjønnsdelt svømmeundervisning vet vi at kroppspresset er stort. Ikke bare hos jentene. Guttene skal også ha synlige muskler og helst være hårfri på bryst og legger. Noen må jo tape på dette. Alle kan vi ikke være muskuløse superutgaver av oss selv. Det normale må jo være godt nok?

Jeg synes dette er et vanskelig tema. Samtidig blir jeg lei av mageruter og en helt usammenhengende tekst på instagram. Selv drives jeg av motivasjon til å strekke meg litt lenger, prøve litt hardere, teste ut litt mer på veien mot målene mine. Ytre motivasjon finner jeg hos mennesker som har nådd målene sine på tross av store utfordringer. Som har overkommet sykdom, skader eller store utfordringer i livet. Jeg inspireres også av sterke jenter, ikke på grunn av magerutene deres, men på grunn av jobben de har gjort.

Forvirret? Jeg også! Kroppspress fanger en tidsånd, ingen tvil om det. Jeg har jobbet med trening siden 1999, og sjelden har vi vel sett en større endring på så kort tid. Da jeg startet var jenter redd for å få synlige muskler, faktisk.

Hvor lander jeg med dette innlegget? Jeg er faktisk litt usikker. Unge mennesker er sårbare og påvirkelige. De er også uerfarne og kan ha en feil oppfatning av hvor hard veien til "drømmekroppen" er. I følge Harald Eia gjelder dette bare noen få sarte, nevrotiske sjeler. Jeg tror ikke det er tilfellet. Jeg tror det gjelder alt for mange av oss. Jeg tror at det fører til at alt for mange er misfornøyde med deg selv. Jeg tror vi har skjøvet litt for mye på det som anses som normalt, dessverre. Og jeg tror at dette er noe vi alle får slite med i årene som kommer.

Jeg har kanskje skutt meg selv litt i foten, nå, eller i mageruta jeg ikke har. Let’s agree to disagree, sa en bekjent sist vi diskuterte dette. Det samme kan gjelde for deg som leser dette, kanskje? Jeg er ikke ute etter å henge ut noen, men jeg er bekymret. For press på unge jenter og gutter, på litt eldre kvinner og menn. For at man aldri skal føle seg bra nok. For at målet i det fjerne stadig blir skjøvet foran oss. For at drømmelivet avhenger av drømmekroppen og bobler som brister.

Carina