5 km - kort og langt på samme tid

La oss slå fast én ting med det samme: Jeg er ikke særlig rask! Det er litt dårlig med fartsressurser i kroppen. Den er nok mer laget for litt lange, seige løp med jevn (lav) fart.

På lørdag var det duket for Trondheim Maraton. Dette er et arrangement jeg får med meg hvert år, om jeg løper selv eller ikke. Mange kjente løper og det er gøy å heie. Løpet har en mye mer intim atmosfære enn Oslo Maraton, og det går faktisk an å få med seg mye. I år var dessuten Trondheim arrangør av NM halvmaraton, noe som øker severdigheten mye.

I utgangspunktet hadde jeg ingen planer om å løpe. Det har blitt veldig lite løping i sommer. Jeg har bevisst lagt fokuset på svømming og sykling (jfr en tidligere post om triatlon). Men da søsteren min meldte meg for et par uker siden om at hun og hennes barn skulle delta på 5 km ombestemte jeg meg. Det var deres første løp og jeg tenkte at jeg rett og slett ikke ville gå glipp av det.

5 km er en helt ukjent distanse for meg. Det korteste jeg har løpt med startnummer på brystet var et terrengløp på 6-7 km i New York i fjor sommer. I 33 varmegrader… Å disponere for så korte løp er helt annerledes enn for, for eksempel, en halvmaraton. Jeg har, på grunn av triatlonfokuset, prøvd å øke fartsressursene mine litt i sommer, men som sagt lagt fokuset mest på de andre grenene. Derfor var jeg ikke sikker på om jeg ville klare å disponere kreftene og holde høy fart hele veien. Høy og høy, alt er relativt, da.

Mannen min sa: 5 km? Må varme opp i 10 km først, du da… Nettopp. Jeg sa til søsteren min at jeg håpet å løpe på rundt 25 min, altså 12 km/t i gjennomsnittsfart. Dette burde jeg greie ut fra sommerens trening, syntes jeg.

Noe av det beste med å gjøre helt nye ting, er at man føler litt mindre på perse-presset. Nå er dette et press jeg legger på meg selv, men likevel kjenner godt på. Derfor var jeg ganske oppe før start og gledet meg til å teste noe nytt.

På startstreken gjorde jeg meg følgende observasjon: Så utrolig mye kids! Jeg vet ikke hva grensa for å være med er, men det var mange unger i 12 årsalderen. Veldig fint, synes jeg. Det var selvfølgelig mange voksne også. Ca 400 startende. Jeg stilte meg ikke foran, der så jeg det var noen sprekinger. Men det ble sikksakkløping de første hundre meterne. Når du løper 5 km kan du ikke spare på kreftene. Da taper du alt for mye. Samtidig kan du ikke brenne alt kruttet for tidlig, da taper du mye på slutten. Løypa i Trondheim er ikke flat. Klokka viste 54 høydemeter, hvorav én bakke er relativt bratt (men kort).

En kort sjekk av klokka etter en kilometer viste…. ingenting. Jeg hadde glemt å sette den i gang. Skikkelig irriterende! Jeg fikk satt den i gang og etter en kilometer til viste den 4.50 fart. Mental tommel opp! En dame passerte meg og jeg tenkte at "den ryggen skal jeg ha". Kidsa drev med jo-jo løping og passerte og ble passert hele veien. Til (over)ivrig heiing av enkelte foreldre.

Ryggen ble borte. Shit, tenkte jeg. Har jeg sakket tempoet? Men, en kort sjekk på klokka viste at det hadde jeg ikke. Jeg jobbet videre og kom til nedoverbakken ned mot Marinen. Der var det som vanlig trangt. Jeg var nødt til å sette ned farten. De bak også. En dame brølte i frustrasjon. Jaja, få det ut, tenkte jeg. Nede på Marinen og om lag en kilometer igjen, jeg fikk til fartsøkning og ved Nidarosdomen økte jeg farten litt til og spurtet det jeg hadde til mål. Det første jeg så i mål (etter å ha hengt på låra ei stund) var alle kidsa som også hadde kommet i mål. Jaja, deres fartsressurser er nok større enn mine.

Jeg hadde ingen anelse om tida etter klokkefadesen, men antok at den lå rundt 24 min. Jeg var fornøyd. Da et søk senere på dagen viste 23.36 ble jeg enda mer fornøyd. Ikke for det, jeg vet at det overhodet ikke er noen imponerende tid, men med disponering og tid er jeg veldig fornøyd, og jeg måler meg bare med meg selv! Og litt med andre, da: tror jeg var inne topp 10 av alle damer/jenter. Det får holde!

Hele familien gjorde det bedre enn forventet, så det ble en skikkelig bra dag!

Neste helg er det 10 for Grete i Oslo. Jeg begynner å få litt panikk. Sist jeg løp såpass langt var i juli….