Gå til hovedinnhold

Nedtelling!

I skrivende stund er det ca 8 uker til jeg skal delta i triatlon igjen. Denne vinteren har jeg vært flink til å fordele treningsøktene på forskjellige aktiviteter: Løping, spinning, baseløft, ski, kjerne, spenst, en sykkelferie til Granca og svømming. Formen er ganske bra. Jeg holder god oversikt over hvilepulsen for å hindre en ny overtreningssmell. Jeg har vært unngått sykdom og føler jeg er i rute. Det er bare én liten ting: Det løsner liksom ikke i svømmingen…


Joda, det går litt framover. Men det går så ulidelig sakte. Noen har fortalt meg at med en svømmeøkt i uka, tar det fem år å bli en god svømmer. 5 år! Ettersom jeg ikke klokker inn en økt i uka en gang, vil det sikkert si 7 år for meg, da…

Nå er det ikke sånn at jeg må bli en supersvømmer. Men det hadde vært gøy å føle litt større mestring enn jeg innimellom gjør i bassenget nå.

Én av grunnene til at jeg stresser litt med svømmingen, er fjorårets sjokkopplevelse på minitri i Eidfjord. Høye bølger og sterk strøm gjorde det til en nær-døden-opplevelse (se arkiv, aug 16). Derfor vil jeg gjerne gjennomføre årets triatlon med en litt bedre følelse. Ergo må svømmedelen gå bedre. Dette har vært rettesnora i vinter.

Men jeg føler ofte at jeg stanger hodet i veggen (bunnen). Svømming er så komplekst. Bevegelsesmønsteret har, det som føles ut som, tusen check points. Når jeg føler jeg mestrer armtak er beina helt på bærtur. Når jeg mestrer beintak er armene helt ute. For ikke å snakke om pustinga! Jeg skal visst ikke klare å puste til venstre uten å konsumere halve bassenget. Hjelp.

Det finnes lyspunkter, asså. Jeg ser på Garmin at tida pr 100 m går ørlitt ned. Litt! Og jeg kan svømme 1000 m eller mer uten å dø.

Når man deltar i triatlon starter man i felt. Jeg kjenner ikke så stor frykt for vannet, selv om det er mørkt. Men jeg kjenner en frykt for alle de armene og beina som skal være i vannet samtidig som mine. Jeg er redd det vil gjøre meg passiv og litt matt.


Må jeg være med, da? Jeg må jo ikke det! Men jeg må! Fordi jeg liker å terpe, øve, slite. Jeg liker å kjenne på startnummerfrykten og angsten. Men mest av alt liker jeg å kjenne på følelsen etterpå. Når jeg har gjort noe jeg sa jeg aldri skulle gjøre, men gjorde likevel!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Triquart - opptur og mersmak

Jeg vil starte med å si at dette er (nok en gang) et innlegg for spesielt interesserte. Ikke er jeg toppidrettsutøver, ei heller ung og lovende. Tvert i mot er jeg halvgammel. Likevel finner jeg ingen som helst grunn til å slutte å delta på arrangementer med startnrummer på brystet. Antakelig kommer jeg også til å blogge om det ei stund framover. Du er herved advart!
Det var jo egentlig slik at min egentlige triatlondebut skulle være på BryneTri i juni. Det ble behørig annonsert i et tidligere blogginnlegg. Men sånn gikk det ikke. Det ble en nyrebekkenbetennelse i stedet (mulig overinformasjon?). Denne betennelsen skulle vise seg å være av det ekstra leie slaget, og det tok mange uker å komme seg. Da jeg hadde kommet meg og var i gang igjen med treningen, kom det i retur. Som sagt, leie saker.
Nå er det ikke slik at jeg skal utbrodere om helse og sykdom, men denne betennelsen har gjort at såkalt open water svømming har utgått i sommer. Mer om det senere.
Jeg var ordentlig lei meg for å g…

Sommer, sol og sykkel i januar

For andre år på rad bestemte vi oss for å bryte opp vinteren med en uke på Gran Canaria. Det er utrolig deilig å se sola midt på svarteste vinteren. Grunnen til at vi velger Gran Canaria er værsikkerhet og sykkelmuligheter.
Som i fjor falt valget av bosted på Meloneras. Dette er et fint utgangspunkt for sykling og et supert sted å feriere, like ved den store Masapalomas-stranden. Vi bodde på Lopesan Baobab, et ganske nytt, flott og giga-stort hotell med flotte rom og helt insane arkitetktur. Alt med Afrika-tema.
For første gang valgte jeg å reise med egen sykkel. Når man skal ha med egen sykkel, må det kjøpes spesialbillett på fly og sykkelen går som spesialbagasje. Det gikk smertefritt og anbefales for den som har et nært og kjært forhold til sykkelen sin, slik jeg har. Men det er ikke så mye rimeligere enn å leie. I tillegg må du huske å ha girutveksling passende for fjellene på Gran Canaria, hvis ikke kan det bli noen tunge klatreetapper.
Når vi reiser på ferie er det ikke kun for å s…