Om hårete mål og teflonhjerne

Noen ganger tenker jeg at det å delta på løp er litt som å føde (sorry, gutta). Det er ganske vondt når det står på, men når man kommer i mål, får medalje og klapp på skuldra, er alle enige om at det var en riktig fin tur. Du glemmer øyeblikkelig hvor vondt det var underveis og alle tankene om hvorfor man i all verden driver på med dette?

I år har jeg deltatt i fem løp. Med hånda på hjertet kan jeg si at bare to av deltakelsene var en suksess. Likevel tar jeg meg i å tråle nettet etter mulige løp hjemme og ute ganske ofte.

Nå har jeg meldt meg på et løp der ute i verden som jeg vet blir mitt livs tøffeste løpsdeltakelse (så langt, i hvert fall..). Jeg har meldt meg på Singapore Marathon. So what, tenker du? Joda, jeg har løpt maraton før. En gang gikk det ganske fint også. Men dette blir noe helt annet, for i Singapore er det varmt, veldig varmt. Rundt 30 grader, faktisk. I tillegg er det ekstremt høy luftfuktighet, på grensen til det man føler er kvelende…

Da jeg meldte meg på hadde jeg en plan om å løpe med ulltrøye og longs inne på mølla og venne meg til væsketap og varme. Status noen uker før løpet er at dette har blitt gjennomført nøyaktig 0 ganger.. Egentlig har det blitt litt dårlig med løping i det hele tatt, det har vært en travel jobbhøst.

Planen for løpet har aldri vært å perse. Vi snakker overlevelse! Vi snakker rolig løping og enjoy the ride, liksom. Problemet er at jo saktere, jo lenger tid er man ute der i alle varmegradene. Uansett må det legges en lur plan for næringsinntak og ja, overlevelse..

Singapore Marathon er et stort løp. Det er mange titusentalls løpere, og jeg er helt sikker på at de fleste overlever. Nå er de fleste sikkert fra tropiske strøk (nevnte jeg at jeg er fra Røros, Sør-Norges kaldeste plass?), og slik sett har en enorm fordel!

Uansett, jeg får gjøre mitt beste! Jeg håper det er lov å løpe med drikkesekk! Ellers mottas alle tips med utrolig stor takknemlighet!

Carina- optimist med teflonherne