10 for Grete (og alle andre)

Helgas løpefest i Oslo ble preget av både oppturer og nedturer. Mest av det første, heldigvis!

Løpefesten i Oslo trekker løpere fra nær og fjern, og er en fantastisk mulighet til å gjennomføre egne (eller andres) målsettinger. Min målsetting var å løpe en god 10 km for første gang, på et relativt sett magert grunnlag. Søsteren min skulle også løpe 10 km for første gang, og dermed oppfylle egen (og min) målsetting, ettersom det var julegave fra meg.

Oslo Maraton er blitt et kjempestort arrangement med 22000 løpere. Fra tidligere år ser jeg bedringer på arrangementssiden, men også en del som burde vært forbedret (mer om det senere). Løpefesten er også en fantastisk mulighet til å møte kjente og litt mindre kjente, for eksempel instavenner du følger. Akkurat dette er noe av det jeg liker aller beste med Oslo Maraton!

Hovedstaden bød på fantastisk, dog veldig varmt vær på løpsdagen. Vi var tidlig nede i byen for å heie på kjente som løp maraton. Jeg har alltid syntes at Oslo mangler litt på stemninga. Det synes jeg fortsatt. Dermed tok løpevenninne Marit, Susann og jeg et godt ansvar for heiingen! Skulle bare mangle. Folk som løper 42 km fortjener massiv heiing!

Et drawback med å løpe 10 for Grete er den sene starten. Jeg skulle starte i pulje 1 (!) kl 16.15. Målsetting tidsmessig var under 50 min. Jeg har aldri løpt 10 km med nummer på brystet og treningsmessig har det kun blitt korte turer i hele sommer. Jeg var derfor ganske spent på dagsformen.

Utover dagen ble det varmere og varmere. Vanligvis takler jeg varmen godt, men det er helt klart mer optimalt for resultatet om temperaturen er litt lavere. Før start forsøkte jeg å varme opp litt. Jeg er generelt lite flink til å varme opp, særlig når jeg er nervøs.

Pulje 1 var stor, jeg vet ikke hvor mange løpere, men ut fra start var det helt kaos. Trangt og masse knuffing. Jeg både løp forbi og ble forbiløpt, og det var stressende tilstander. Etter hvert løste det seg opp. Jeg strevde med å få i gang kroppen og følte meg seig i steget og dau i kroppen. Vissheten om at 10 km er en distanse hvor du ikke kan spare noe særlig lå i bakhodet mitt hele tida. Etter ca 3 km prøvde jeg å sette riktig marstempo, men følte meg fortsatt seig.

Løypa var lagt om i dagene før start. I utgangspunktet bruker jeg ikke noe tid på å studere løyper. Det viktigste for meg er den mentale løypa og løpsplanlegging i forhold til distanse. Det høres kanskje litt rart ut.  Fra tidligere deltakelser i Oslo Maraton vet jeg at den delen som går ut forbi Sørenga til containerhavna er den kjipeste delen av løpet. Her er det også grusunderlag, noe som ikke er optimalt etter min mening.

Da vi nådde gruspartiet møtte vi de raskeste løperne som hadde rundet. Gruspartiet var lenger enn jeg husket og grusen var skikkelig løs. Og så var det alt for trangt! Da jeg hadde rundet og løp tilbake, møtte vi tusenvis av løpere som kom motsatt vei, Det var knuffing og frustrasjon og vanskelig å finne rytmen på stegene. Jeg fikk høre senere at det hadde vært en del knall og fall, og jeg synes løypa må utbedres før neste års arrangement.

Etter 6-7 km følte jeg meg fortsatt ganske seig, og så på klokka at jeg lå et par minutter bak skjema. To minutter på 10 km er mye! Jeg fikk i meg litt cola og kjente etter hvert at det løsnet. Oppover mot Egertorget var det noen som ropte navnet mitt og " dette greier du". Jeg fikk en øyeblikkelig motivasjonsboost. Jeg fikk opp farten og greide å holde helt inn, og kom inn på 51.26. Ett og ett halvt minutt bak målet.

Når du kommer inn bak målsetting vil du alltid kjenne på skuffelsen. Jeg skulle gjerne ha spart litt mindre på kreftene og gitt på litt mer. Men man kan aldri vite hvilken vei det hadde bikket. Kanskje ville det ha gitt dårligere tid i mål.

Susann fullførte også, uten å gå en enste gang, og overgikk sine egne forventninger. En skikkelig opptur!

En kjapp titt på resultatlista gjorde meg i litt bedre humør. Når jeg stiller opp i løp er en av målsettingene å være blant de 15% beste i klassen. Resultatet i Oslo sa nr 34 av 469, og dermed var jeg blant de 8% beste i klassen. Det er helt ok plassering! Det gir en skikkelig motivasjon til neste år! 

Å løpe 10 km var gøy! Det krever langt mindre forberedelser enn halv- og helmaraton, og er derfor mulig for de aller fleste å slenge seg med på!