Nedtelling!

I skrivende stund er det ca 8 uker til jeg skal delta i triatlon igjen. Denne vinteren har jeg vært flink til å fordele treningsøktene på forskjellige aktiviteter: Løping, spinning, baseløft, ski, kjerne, spenst, en sykkelferie til Granca og svømming. Formen er ganske bra. Jeg holder god oversikt over hvilepulsen for å hindre en ny overtreningssmell. Jeg har vært unngått sykdom og føler jeg er i rute. Det er bare én liten ting: Det løsner liksom ikke i svømmingen…

Joda, det går litt framover. Men det går så ulidelig sakte. Noen har fortalt meg at med en svømmeøkt i uka, tar det fem år å bli en god svømmer. 5 år! Ettersom jeg ikke klokker inn en økt i uka en gang, vil det sikkert si 7 år for meg, da…

Nå er det ikke sånn at jeg må bli en supersvømmer. Men det hadde vært gøy å føle litt større mestring enn jeg innimellom gjør i bassenget nå.

Én av grunnene til at jeg stresser litt med svømmingen, er fjorårets sjokkopplevelse på minitri i Eidfjord. Høye bølger og sterk strøm gjorde det til en nær-døden-opplevelse (se arkiv, aug 16). Derfor vil jeg gjerne gjennomføre årets triatlon med en litt bedre følelse. Ergo må svømmedelen gå bedre. Dette har vært rettesnora i vinter.

Men jeg føler ofte at jeg stanger hodet i veggen (bunnen). Svømming er så komplekst. Bevegelsesmønsteret har, det som føles ut som, tusen check points. Når jeg føler jeg mestrer armtak er beina helt på bærtur. Når jeg mestrer beintak er armene helt ute. For ikke å snakke om pustinga! Jeg skal visst ikke klare å puste til venstre uten å konsumere halve bassenget. Hjelp.

Det finnes lyspunkter, asså. Jeg ser på Garmin at tida pr 100 m går ørlitt ned. Litt! Og jeg kan svømme 1000 m eller mer uten å dø.

Når man deltar i triatlon starter man i felt. Jeg kjenner ikke så stor frykt for vannet, selv om det er mørkt. Men jeg kjenner en frykt for alle de armene og beina som skal være i vannet samtidig som mine. Jeg er redd det vil gjøre meg passiv og litt matt.

Må jeg være med, da? Jeg må jo ikke det! Men jeg må! Fordi jeg liker å terpe, øve, slite. Jeg liker å kjenne på startnummerfrykten og angsten. Men mest av alt liker jeg å kjenne på følelsen etterpå. Når jeg har gjort noe jeg sa jeg aldri skulle gjøre, men gjorde likevel!