Triquart - opptur og mersmak

Jeg vil starte med å si at dette er (nok en gang) et innlegg for spesielt interesserte. Ikke er jeg toppidrettsutøver, ei heller ung og lovende. Tvert i mot er jeg halvgammel. Likevel finner jeg ingen som helst grunn til å slutte å delta på arrangementer med startnrummer på brystet. Antakelig kommer jeg også til å blogge om det ei stund framover. Du er herved advart!

Det var jo egentlig slik at min egentlige triatlondebut skulle være på BryneTri i juni. Det ble behørig annonsert i et tidligere blogginnlegg. Men sånn gikk det ikke. Det ble en nyrebekkenbetennelse i stedet (mulig overinformasjon?). Denne betennelsen skulle vise seg å være av det ekstra leie slaget, og det tok mange uker å komme seg. Da jeg hadde kommet meg og var i gang igjen med treningen, kom det i retur. Som sagt, leie saker.

Nå er det ikke slik at jeg skal utbrodere om helse og sykdom, men denne betennelsen har gjort at såkalt open water svømming har utgått i sommer. Mer om det senere.

Jeg var ordentlig lei meg for å gå glipp av BryneTri. Men jeg synes det var risikabelt å melde seg på et nytt triatlon uten å ha helt oversikt over formen. Da jeg likevel valgte å melde meg på Triquart, var det mer som et håp enn et mål. Å melde seg på et triatlon er langt fra billig, nemlig!

Egentlig var jeg fremdeles ikke sikker da vi ankom Kristiansand fredag før konkurransen. Men startnummer ble hentet og fingrene krysset. Det var veldig få som visste om deltakelsen på forhånd, rett og slett fordi jeg ikke var sikker på å få startet.

De fleste vet sikkert at triatlon består av svømming, sykling og løping. I den rekkefølgen. Det ikke alle vet er at det finnes mange ulike distanser. Distansen jeg var påmeldt var sprint, eller triatlon kort løype. Som regel er det 750 m svømming, 20 km sykling og 5 km løping. På Triquart var sprinten 550 m svømming, 20 km sykkel og 5 km løping.

For meg er det svømmingen som er bøygen i konkurransen. Jeg har hatt mange timer i bassenget i vinter og teknikken har kommet seg noe. Men før start var det altså 3 måneder siden sist svømmeøkt! For de som har lest bloggen tidligere så vet dere at jeg var med på en mini-tri i august i fjor hvor svømmeforholdene var særdeles tøffe. Dette har gjort at jeg har blitt enda mer redd for svømmedelen av konkurransen, mens jeg nærmest har gledet meg til sykkel og løp.

Konkurransedagen

Det ble ikke mye søvn natt til Dagen, svømmedelen ble malende gjennom hodet i mange timer. Ved innsjekk i skiftesonen var det mye nerver.  Noe av det hyggeligste med å komme på et slikt arrangement er å treffe folk du vanligvis bare ser på instagram. Det va god stemning og utrolig hyggelige og behjelpelige folk i skiftesonen. Rådene sitter løst, noe som gjør at man føler seg tryggere med en gang.

Etter oppsett og litt prating var det tid for å få på seg våtdrakt og vente på start. Jeg var nervøs, men ikke livredd og tok det som et godt tegn. Herrene startet først på kortløypa, med damene 3 min etter.  Vi starter med å løpe ut i vannet for så å, ja, svømme alt man har. Når man ikke har så mye, legger man seg bakerst.

Jeg og min nye bekjente, Gøran i samtale før start

Strike a pose :-)

Jeg startet å crawle. Krasjet med folk, så lite, fikk en fot i nesa. Så enda mindre, crawlet litt til. Gikk over til brystsvømming… Det var jo det jeg ikke skulle gjøre! Men det føles så inderlig mye bedre å se enn å ikke se. Forbedringspotensialet er enormt. Og har noen fortalt dere at det er vanskelig å svømme bryst med våtdrakt? Meeeen, jeg passerte faktisk noen! Til og med et par menn! Og best av alt: jeg var ikke redd, hadde ingen panikk, jeg bare svømte så inn i helvete sakte.

På vei til skiftesonen

Likevel var jeg jo ikke sist opp av vannet, hallelujah! Og etter svømming kommer jo det jeg kan. Nesten. For først skal man jo skifte…. Og det trener de beste på. De dårligste hadde ikke gjort det. Jeg brukte to og et halvt minutt mer enn den beste damen til å få av meg våtdrakt og komme meg ut til mount point (som er der du får lov å sette deg på sykkelen og kan begynne å tråkke). Altså strykkarakter på skifting!

Jeg må jo si at en av fordelene med å være dårlig til å svømme, er muligheten til å passere mange av de på sykkeldelen. For det gjorde jeg! Det er den beste følelsen, asså. Jeg har trent litt på temposykling i sommer og det betalte seg. Det er fortsatt mye å hente her, men jeg synes syklingen gikk som en drøm! 20 km gikk på 42 min. Lett kupert og litt vind. Nydelig! Jeg gliste hele veien.

Foto: Tom Robert Wold

Etter sykling kommer jo det jeg kan best; løping. Nå har det ikke blitt all verden med løpetrening i sommer, men nok til at toppfarten er ok. Det er ganske spesielt å skulle starte i gang løpemuskulatur etter sykling. Jeg følte meg tung og treg, men vet at jeg kommer i gang etter ei stund, så jeg løp kontrollert og økte etter hvert. I følge coach, support og husbond ser det ikke ut til at jeg tar meg ut i det hele tatt når jeg løper. Men her har jeg 100% kontroll og vet akkurat hva jeg tåler og hvor jeg skal ligge for ikke å løpe meg sur. Jeg hadde beste løpstid for damer i min klasse på første split og er veldig fornøyd med det! Jeg økte siste halvdel og løp inn på 1.29.42. Det ga meg en 5. plass av 8 i klassen og en 25. plass av totalt 55 damer på kort løype. Det er jeg fornøyd med etter den sommeren jeg har hatt! Vi setter ok+ på den debuten på triatlonsprint!

Veien videre

Å være med på Triquart ble en utrolig hyggelig og flott opplevelse. Både fordi jeg følte mestring, men også fordi arrangementet i seg selv var utrolig bra! De må ha verdens triveligste funksjonærer. Det var en drøm å være med. Nydelige tilrop og blide fjes over det hele!

Ettersom jeg fortsatt ikke er ung og lovende, men halvgammel og sta, gir denne deltakelsen meg en skikkelig motivasjonsboost. For potensialet for forbedring er stort. Mest på svømming og nest mest på skiftetid!

Triatlon er gøy og anbefales! Hiv deg med!