Vilt, vakkert og rått i Tromsø

Helgas Polar Night Half Marathon, eller Mørketidsløpet om du vil, ble et løp for minneboka – på mange forskjellige måter. Det er ikke hver dag man løper halvmaraton i januar på 70 grader nord. Det er ikke bare løp i varme, fjerne strøk som kan være eksotisk. En tur nordover kan være eksotisk det også.

Jeg var lett å hekte på kroken, da jeg ble lovet nordlys og fakler. En gylden mulighet til å besøke Tromsø, tenkte jeg, som aldri har vært lenger nord enn Mo i Rana. Tidspunktet for løpet var også et argument – første helg i januar. Sikkert ikke så mye annet å gjøre da. (At jeg skulle bli skadet i starten av desember ble selvsagt en strek i regninga, men mer om det senere.)

Vær og Føre
Skal man løpe halvmaraton på svarteste vinteren må man være forberedt. Værmeldinger ble hyppig sjekket før avreise, men jeg ble ikke så mye klokere av det. Så da bagen ble pakket inneholdt den intet mindre enn tre par løpesko: asfaltsko, terrengsko og piggsko. Bare for å være på den sikre siden. På formiddagen løpsdagen var det tydeligvis flere enn jeg som var usikker på skovalg, og det raste en lang piggskodebatt på facebook. Primus motor for løpegruppen Northern Runners og medblogger Thomas Føre var raskt ute med ekstraservice og filmet løypa. Anbefalingen derfra var IKKE pigg. I hvert fall hvis man var vant til å løpe i vinterlige forhold. Rørosingen i meg konkluderte med at da går vi for terrengsko. Et valg jeg angret på, men det var ikke Føre sin skyld.

Løp og løype
Jo, så var det sånn, da, at formen ikke var helt på topp. En belastningsskade på lårmuskulaturen gjorde seg gjeldende i starten av desember. Konsekvensen ble tidlig juleferie på LøpeCarina. Så fra å løpe ca 180-220 km i månedene før, ble det i desember løpt i underkant av 50 km. Ikke den beste oppladningen, med andre ord. Egentlig ville ikke fysioterapeuten at jeg skulle løpe i det hele tatt, men har man kjøpt billetter (i forholdsvis dyre dommer) og gledet seg i flere måneder, ja så løper man! Ja, og så er det slik at viljen ofte (alltid?) er større enn vettet. Angrer gjør jeg heller ikke, selv om det ble ganske vondt. Mer om det senere.

I utgangspunktet synes jeg ikke løypa i Tromsø var så spennende, da vi løp samme vei fram og tilbake. Det minnet meg om da jeg løp halvmaraton i New York i 2013, og vi løp 10.55 km rett fram for så å snu og løpe tilbake samme vei. Likevel ble det magisk i New York fordi utsikten var Manhattans skyline. Mindre magisk ble det ikke i Tromsø. På vei utover var det mørkt, løypen var opplyst av fakler og man så lysene fra den andre siden av fjorden. Det var ikke kaldt, det var heller ikke varmt, og det var vakkert.

Jo, så var det meg, da. Selvsagt forsto jeg at det ikke ville gå kjempebra med løpsdeltakelsen. Derfor la jeg en annen plan enn da jeg meldte meg på: Jeg skulle starte rolig, veldig rolig og eventuelt øke farten halvveis hvis lårene ville. Jeg har god erfaring med å finne en fin rygg. Da jeg løp min beste halvmaraton i Trondheim, var det takket være en hårete rygg bekledd med kondis-singlett. Singletten synes nok jeg var like irriterende som en veps en sensommerdag, men jeg brydde meg ikke. Etter et par kilometer i Tromsø spottet jeg en passende rygg. Det var en liten mann med flott løpesteg. Jeg innbiller meg at han driver med triatlon og at Mørketidsløpet var ei treningsøkt. Han holdt perfekt fart, jevn og akkurat riktig for meg. Når man skal holde farten nede er det desto viktigere med enn rygg. Det er lett å bli ivrig uansett hvor dårlig form man er. Triatleten synes ikke at jeg var like irriterende som singletten i Trondheim, så der lå jeg, 50 cm fra rumpa hans i ca 12 km. Tusen takk!

Etter runding var planen å øke farten (som jo ikke var så høy i utgangspunktet), men lårene hadde allerede begynte å murre. Etter hvert begynte de å hyle. Etter 14-15 km forsto jeg at jeg måtte slippe rumpa til triatleten. Det høyre låret var ferdig med dagens økt. Jeg tenkte at det nok var på tide å gi seg. Men hvordan skulle jeg i så fall komme meg tilbake til byen? Nei, jeg fikk heller fullføre, uansett til hvilken tid.

Det hadde startet å snø på vei mot runding. Trøsten var at vi ville få vinden og snøen i ryggen på vei tilbake. Men, neida, det føltes som om snøen og vinden snudde med meg og det var nordavind fra alle kanter, men jeg mistenker at dette var mest på innsiden av hodet mitt.

Akkurat da jeg trengte det som mest sto det et par ivrige tilskuere og tok bølgen for alle som løp forbi. Tusen takk! Løypevaktene var like flinke, enda de sikkert var ganske kalde og leie der de sto. Tusen takk til de også!

Det ble glatt. Jo dårligere steget mitt ble, jo dårligere var festet. Jeg burde valgt piggskoene. De siste bakkene uten pigg ble tøffe. Heldigvis klarte jeg å ta meg litt sammen de siste to km. Og det var magisk å se faklene som lyste opp de siste hundre meterne til mållinjen.

Det er i motgang man blir sterkere, sies det. Jeg tar med meg mye positivt fra Mørketidsløpet: Vakre Tromsø, et flott og eksotisk arrangement, og at jeg var rå nok i hodet til å gjennomføre på en vond dag. Det kan komme godt med i tiden som kommer.

Tusen takk, Tromsø, for opplevelsen og løpet! Så får det heller være at jeg ikke fikk med meg festen i etterkant. Låret og jeg ble enige om hotellseng og gotteri.

Carina

P.S Skulle du noen gang komme til Tromsø og vil spise godt anbefales Emmas Drømmekjøkken. Fantastisk mat! Husk å bestille bord.