Trollheimen Fjellmaraton - godt utenfor komfortsonen

Søndag 13.11 var dagen hvor jeg skulle prøve meg på noe helt nytt; et halvmaraton i røft fjellterreng på Oppdal. Arrangementet er nytt av året og hører til under paraplyen til Enern, som fra før arrangerer både sykkelritt, skirenn og motbakkeløp. Oppdal har med sin nærhet til Trollheimen en fantastisk natur å by på, og dette var bakteppet for ønsket om å delta på dette løpet.

En smule dårlig forberedelser lå i bunnen; jeg hadde ikke studert løypeprofilen særlig godt, ei heller var jeg i min beste form med en lett forkjølelse uka før løpet. Det burde kanskje ha ringt noen bjeller når arrangøren ba deltakerne laste ned appen til Norsk Luftambulanse!

I og med at formen ikke var på topp, var målet for dagen å gjennomføre. Allerede før start forsto jeg at det ville bli en tøff dag, da det var kraftig vind i fjellet. Mindre tøft blir det ikke av å starte inn i en vegg av en motbakke. I løpet av de første 2-3 skulle vi opp på løypas høyeste punkt på 1388 moh! Det var bare å sette ned tempoet.

Oppe på toppen var vinden nådeløs og det var tungt å starte å løpe. Dette kom til å bli en lang dag. Likevel tok jeg meg tid til å stoppe og nyte vakker utsikt.  Flere bratte kneiker senere var det duket for en brutal nedoverbakke på smal sti. Vanligvis er disse utforbakkene min styrke, men her var det så bratt at det var vanskelig å løpe ordentlig. I bunnen var løypas eneste matstasjon. I følge arrangøren skulle denne være plassert på 10 km, men klokka mi viste nærmere 11,5 km før jeg nådde dit.

Som vanlig fikk jeg ikke ned annet en flytende føde. Jeg turte ikke kikke på klokka for å se hvor lang tid som hadde gått. Jeg forsto at jeg var med i baktroppen, men tenkte at det var helt greit i dag.

Etter matstasjon, som lå på 900 meter og noe over havet, var det klart for vegg nummer to; 1377 moh. Denne veggen var såpass bratt at jeg noen steder måtte hjelpe til med hendene for å komme meg opp. Jeg følte meg tom og demotivert og slapp fram mange som hadde friskere vilje. Jeg uffet og akket meg, noe jeg vanligvis ikke gjør på et løp, men jeg var så langt utenfor komfortsonen som det er mulig å komme. (Til sammenlikning vil jeg si at for eksempel Birkebeiner løpet er for et barneskirenn å regne….) Et par hyggelige jenter mente når man først var på tur, fikk man slutte å være negativ. Jeg sa meg enig og prøvde å ta meg sammen som best jeg kunne.

Endelig oppe på toppen var det duket for dagens snakkis; nedstigningen via slalombakken i Vangslia (?). En løper foran meg startet med et skikkelig tryn. Heldigvis gikk det bra. Jeg ble passert av en av fulldistanseløperne, men la meg på hjul og tenkte han kunne ta noe av vinden. Jeg kjente at jeg fortsatt hadde kraft i beina til å gi på litt og jeg passerte mange av de som hadde passert meg oppover deriblant maratonløperen. Gleden var stor når jeg (etter å ha klatret over et gjerde) kom inn i et hyttefelt og på grusvei. Mange hadde snakket underveis om de siste to-tre km som gikk på asfalt og gruet seg til det. Jeg må si at jeg hadde total motsatt opplevelse og har sjelden vært så glad for å få fast dekke under beina.

I mål ble det klart at jeg hadde brukt nesten samme tid på denne halvmaratonen (som etter sigende var 23km) som jeg gjorde første gang jeg løp 42,2 km!! Det spilte egentlig ikke så mye rolle. Jeg var fornøyd med å komme i mål.

Trollheimen Fjellmaraton anbefales for de som er vant til å løpe i fjellet og som liker ekstremutfordringer! Selv synes jeg det ble for ekstremt, og jeg lurer på hvorfor arrangøren valgte å legge løypetraséen der de gjorde. Mye av løypa oppe på fjellet gikk utenfor stier og i vanskelig løpeterreng. Motbakkene og nedoverbakkene var brutale og løpet ga ingen form for flytfølelse. Jeg vet at noen liker det slik, men jeg må trene mer i slik terreng hvis jeg skal være med på noe sånt igjen. Dagens største utfordring var helt klart mitt eget hode. Jeg mistet viljen og motivasjonen underveis. Heldigvis er det masse å lære av dette. Men jeg konkluderer med at jeg liker best løp der jeg faktisk kan løpe!

Carina