When in New York

Mange nordmenn som reiser på ferie til New York har oppdaget det magiske ved å starte dagen med en løpetur i Central Park. På grunn av døgnrytmen er man gjerne våken tidlig, noe som passer perfekt til å komme seg ut før sola blir for varm. Central Park er en perle og er full av løpere fra morgen til kveld. Løpeinteresserte nordmenn i the Big Apple har mange andre muligheter for løping også: langs begge sider av Manhattan er det flotte gangstier langs elven. Med andre ord er det lett å løpe hvor hen du er i denne fantastiske byen!

For deg som har lyst til å løpe med startnummer på brystet, og som reiser til New York ofte nok, har jeg et tips: Meld deg inn i New York Road Runners og få tilgang til nesten ukentlige løp, små og store, korte og lange, mulighetene er mange. Det koster ikke mange kronene heller. Sjekk ut nyrr.org! Spesielt er det stas å være med på noen av de fem bydelshalvmaratonene som går årlig. Tidligere har jeg løpt Staten Island Half. Denne opplevelsen gjorde at lysten til å løpe i New York igjen var stor, for er det noen som kan å lage liv rundt et løp, så er det amerikanerne.

Derfor sjekket jeg ut NYRRs løpekalender med en gang flybilletter var bestilt. Jeg hadde i utgangspunktet to muligheter, en 8km på asfalt og en 6,4 km i terreng. Med litt sommel ble mulighetene halvert og dermed ble det 6,4 km terreng som gjensto.

Vel, terreng og terreng. Henry Isola Cross Country Race foregår i Van Courtland Park i Bronx. Løpet er et av de eldste i NYRRs løpekalender, og er oppkalt etter en sportsjournalist som dekket løping på 60-tallet. Løypa starter rundt en idrettsbane før den går på brede, fine stier i skogen. Løpet er kjent for å ha to utfordrende bakker. Og det var nettopp dette som opptok de fleste av de som sto på startstreken denne dagen. På startstreken var det for øvrig alle typer løpere. Barn, unge, voksne og gamle. Et par av de kuleste deltakerne var et par hippiebestefedre på 83, med lagt hår og bar overkropp!

Selv var jeg mest opptatt av at det faktisk var over 30 VARMEgrader. Jeg har aldri stilt med startnummer i en slik hete noen gang. Med kun en drikkestasjon underveis, fryktet jeg at dette kom til å bli veldig, veldig vondt. I forhold til tider og motivasjon var jeg særdeles avslappet. Jeg var kun med for moro skyld.

Jeg åpnet rolig, men kjente med én gang at å løpe i varmen er en uvant øvelse. Det var på toppen av temperaturen forholdsvis vindstille og veldig trykkende. Da vi nærmet oss skogen trakk jeg et lettelsens sukk og tenkte at skygge ville bli deilig. Men inne i skogen var det enda mer trykkende og forferdelig varmt. Første bakke var ok. Ikke bratt eller spesielt lang. Neste bakke var både bratt og lang. Jeg følte meg kokt! Nedover igjen gikk det greit, jeg er god i nedoverbakke og tør å gi på. Hodet begynte å legge en strategi for neste runde. Ut i sola og til passering halvveis. Selv om løpet var kort, var jeg sliten. Ikke i beina, men varmen presset pulsen høyere på lavere fart. Neste runde gikk greit til den lange bakken. Jeg kikket ned og så at leggene var dekket med grått støv som hadde festet seg i svetten. Vanligvis svetter jeg lite, men nå var jeg gjennomsvett. I bakken begynte jeg å føle meg kvalm og bestemte meg for å gå litt, vel vitende om at jeg ville løpe fra de som passerte meg i bakken nedover igjen. Det gjorde jeg også. Ut i sola og gjennom parken mot mål. Jeg hentet ut det siste og passerte målseilet og tenkte at: Ja, nå har jeg prøvd det også. En dame ropte på meg: Hey, you’re number three in your age group! Og rakte meg en bronsjemedalje. You’re kidding, svarte jeg. Men hun tullet ikke. En skikkelig bonus for å ha løpt i Bronx på en varm søndag i august!