NYC Half - en kald fornøyelse

Det er tidlig morgen i det store eplet. Det er søndag 20. mars og det er snart start på årets bonusløp; New York Half Marathon.

Jeg hutrer! Det er skikkelig kaldt; null grader og kald vind. Jeg beveger meg mest mulig, men klarer ikke å få varmen i meg. Rundt meg har løpere som skal delta kastet på seg alt mulig for ikke å fryse. Gamle badekåper eller pledd, dunjakker og to luer. Med meg i kofferten var det ingenting slikt. Vel var jeg klar over at det kunne bli kaldt, men jeg hadde aldri ventet at det skulle bli slik.

Tennene klaprer og jeg har vondt i kjeven. Jeg treffer en New Yorker i shorts. Han har det like vondt som meg, men insisterer på at det snart ordner seg. Målet hans er å fullføre på 1.32. Han har i likhet med meg møtt opp i god tid. For et par år siden, da det også var kaldt, hadde han gamblet på å møte opp sent, bare for å ikke få lov å stille seg opp i puljen sin, men bli satt helt bakerst av de 25 000 løperne. Det tok han ikke sjansen på igjen. Ergo står vi der og fryser.

Jeg møter en britisk mann, boende i Sveits, som tidligere har bodd 10 år i Norge. Det er dette jeg liker spesielt godt med å delta på løp. Alle snakker med alle og utveksler erfaringer og historier. Det er britens første halvmaraton. Jeg sier jeg har hørt at denne løypa er hard på grunn av alle bakkene i Central Park. Han har sett etter disse bakkene, men minner meg på at han bor i Sveits, så dette er vel ikke noe?

På grunn av seeding fra et tidligere løp i New York i 2013, starter jeg ganske langt bak i pulje 2. Jeg fryser så det gjør vondt da jeg tar plass i mitt felt. Rett før start, eller det jeg tror er rett før start, kaster jeg et av fire lagene med sportstøy jeg har på. Dagens første tabbe. Det skal gå enda 28 minutter til jeg passerer startpunktet.

Vi toger sakte ut, Jeg kjenner ikke føttene mine. Jeg har neglesprett på fingrene og prøver å holde nevene knyttet midt i hansken. Kontrasten til forrige løp er enorm. Da løp jeg Singapore Marathon i 34 varmegrader. Nå er effektiv temperatur på – 6…

Ettersom det er lenge siden frokost, nesten fire timer, tar jeg en gel etter et par km. Det er hard og ender opp på hanskene og jakken, ja, og utover haka mi. Nice! Ser sikkert ut som snørr, tenker jeg og må le litt.

Føttene begynner å få tilbake følelsen etter ca 3 km. Da kjennes det ut som når du går i dusjen med skikkelig kalde hender eller føtter. Det brenner. Vi er på toppen av Central Park. Her er det varmere og jeg tar sjansen på å kaste et lag klær til. Igjen har jeg langarmet sportstrøye, dunvest fra Nike. Jeg har også tights under en vinterbukse fra Craft, pannebånd og hansker i ull. På tur nedover Central Park begynner jeg å bli litt varmere. Jeg føler meg lett i kroppen og synes det virker som om jeg har en god dag. Det er til jeg kikker på klokka og ser at jeg ligger ganske langt unna planlagt marsfart. Overraskende langt, faktisk! Jeg tenker at jeg har brukt mye krefter før start og håper jeg klarer å justere opp farten nå som jeg er blitt varmere.

I sørenden av parken kaster jeg hansker og pannebånd. Det tar cirka 1 km før jeg angrer på akkurat det! Vi løper 7th avenue ned mot Times Square. Dette er løypas absolutte høydepunkt for meg, Det er massevis av mennesker som har møtt opp for å heie. Og hvor ofte løper man egentlig over et bilfritt Times Square?? Det er kult og jeg prøver å ta det inn til tross for at det er kaldt og surt.

Løypas kaldeste del er spådd å være Westside Highway. Det stemmer bra. Vi løper langsmed Hudson River og det blåser tidvis skikkelig gufsekald vind. Jeg ser Freedom Tower i det fjerne. Ei stund virker det som om det overhodet ikke kommer nærmere. Heldigvis gjør det det og ikke lenge etter runder jeg tuppen av Manhattan gjennom en (deilig varm) tunnel og kommer ut en liten mile før mål. Jeg prøver å ta meg sammen og klarer det delvis og spurter over målstreken.

Medaljen blir hengt rundt halsen og jeg får et metallisk varmeteppe over skuldrene. Jeg får en annen løper til å ta det obligatoriske målbildet og melder hjem. Der har de fulgt med og melder tilbake hva den nøyaktige tiden ble. Jeg er enormt skuffet over fasiten; 5-10 minutter bak det vinduet jeg hadde satt opp for meg selv.

Jeg tar metroen hjem og bedriver den vanlige mentale selvransakingen: Er det egentlig verdt det? Å bomme så kraftig på tiden, hva betyr det? Har jeg ikke trent nok? Har jeg ikke hvilt nok (btw, mange dager med sightseeing er vel ikke verdens beste oppladning)? Brukte jeg opp kreftene på å fryse? Jeg er lei meg og må ringe hjem. Verdens beste fanclub stiller som vanlig opp. Jeg bestemmer meg for at jeg skal se fram mot neste mål, og at det uansett er superkult å ha løpt i verdens beste by. Stemningen er magisk og ingen heier som amerikanerne. Å løpe ned halve Manhattan er en opplevelse jeg ikke ville vært foruten! Uansett hvordan det gikk.

Riktig god løpepåske!

Carina