Mini tri og maxi frykt

Dere som har fulgt meg på sosiale medier i sommer har sett at jeg har øvd en del på open water svømming (som det heter på norsk). At det var for å delta i triatlon var kanskje gitt, men planen var virkelig å øve masse for så å delta neste år.

Men så dukket det opp en sjanse for et mini-triatlon allerede nå i sommer…. Og siden mitt livsmotto på sett og vis er; Just do it, ble det bestemt at, jo, hvorfor ikke? Livet er for kort til ikke å utfordre seg selv, eller hva? Ved å ikke kringkaste det, tenkte jeg at jeg alltid kunne feige ut hvis jeg ikke følte meg klar for å være med.

På siden til Eidfjord Mini-Tri står det at dette er et uhøytidelig arrangement som passer godt for nybegynnere. Folk med kurvsykkel blir applaudert og så videre… Okay, et ufarlig sted å starte en eventuell triatlonkarriere. Vel, det var jo ikke akkurat sånn. Mer om det senere. Grunnen til at arrangementet er lagt til Eidfjord akkurat denne dagen er at Norseman extreme triathlon går av stabelen dagen etter. Mini-tri var derfor en flott mulighet for support til deltakere på Norseman til å prøve triatlon og få en følelse av hva deltakerne i det virkelige løpet går gjennom. Riktignok er mini-tri bare 1/10 av Norseman, men altså et passende og uhøytidelig sted og starte.

Som support på Norseman kan man virkelig bli imponert av atletene som gjennomfører en ironmandistanse. Hele Eidfjord er elektrisk i dagene før konkurransen. Det er våtdrakter og dyre sykler på alle bauer og kanter. Det er stor show-off faktor, og som utenforstående føler man seg, ja, akkurat, utenforstående.

Dagen før mini-tri var jeg ute og svømte i fjorden. Det regnet, men var vindstille. Vannet var ordentlig kaldt! Men etter 100m eller så føltes det ok, og jeg prøvde å finne rytme på tak og pusting. Jeg er så fersk på svømming at det er ikke mye stil å snakke om, men jeg synes det gikk fint. Å svømme nede blant stupbratte fjellsider i en trang fjord var egentlig litt magisk. En naturopplevelse av de sjeldne.

Ettersom generalprøven gikk så bra, tenkte jeg at nå var jeg klar og kunne melde meg på mini-tri dagen etter. Mini-tri i Eidfjord består av 400 meter svømming, 20 km  sykling og 4 km løping. Da jeg sto klar for å melde meg på var det fortsatt med dette bildet av kurvsykkelen i bakhodet. Men faktisk var han som sto rett bak bakhodet mitt og også han klar for å melde seg på en av topp ti fra Norseman året før…… Herregud.

Enda mer herregud var været like før start. Høye bølger, kraftig vind og regn… Å si at jeg hadde lyst til å trekke meg er the understatement of the year! På start var det ikke en eneste kurvsykkel, tvert i mot sykler i 100 000,-kr klassen. Motet falt som en klump i magen. Jeg visste at jeg kom til å være blant de dårligste, og det var helt ok, men at det var en konkurranse for de aller beste var helt ukjent for meg.

Eidfjord er en kjent cruiseskiphavn på sommeren. Denne dagen lå også et stort beist på nesten 300 meter til havn. Skipet skulle egentlig reise kl 17, men på grunn av den sterke vinden, ble det liggende… og liggende. På pre-race meeting fikk vi vite at på grunn av dette skulle vi i stedet svømme rundt skipet!!!! Det vil altså si at svømmedistansen plutselig gikk fra 400 meter til 6-700 meter, i høye bølger og vind…. Krise! Jeg var sint, redd og stresset.

På starten snakket jeg med en dame som også gjorde dette for "moro" skyld, og som var nesten like stresset som meg. Jeg hadde fått instrukser av min Norseman om å legge meg bakerst, ikke stresse og huske å puste. Som sagt så gjort. Men det var likevel armer og bein og bølger overalt. Jeg turte ikke svømme crawl. Når du svømmer crawl har du hodet ned og ser veldig lite. Jeg svømte bryst. Jeg har ikke svømt bryst på årevis, i hvert fall ikke i bølger, med våtdrakt, i konkurranse. Forresten stryk årevis og sett inn aldri.

Vi skulle ha 20 meter sikkerhetsmargin rundt skipet. Med sterk strøm mot følte jeg at jeg aldri kom av flekken. Jeg fokuserte på pusten og jobbet, jobbet, jobbet. Fram til skipet, på siden av skipet, rundt skipet. Jeg fikk krampe i leggene. Jeg var så sliten i armene av ukjent svømmestil og frykt. Men jeg kom meg opp på stranda! Og jeg var ikke sist en gang!

Jeg dro av drakten, fikk på meg sykkelutstyret og satte av gårde. Med krampe i venstre legg. Men så glad for å ha overlevd vannet at jeg følte meg nesten ferdig med hele greia. Jeg ble forbisyklet av en mann ganske tidlig. Han så jeg aldri mer. Men jeg syklet inn en dame. Jeeeei! Sykkeldelen var over 21 km btw…

Klissvåt og blid fikk jeg på meg løpeskoene og la i vei på siste del. Dette er min hjemmebane! Jeg passerte et lag og en dame til og løp de 4 kuperte km på 19 minutter. Fornøyd! Jeg avanserte dermed til nest, nest sisteplass og målsettingen om ikke å bli sist ble innfridd!

I ettertid er jeg fornøyd med at jeg ikke trakk meg, og gjennomførte til tross for at jeg var nesten fra meg av frykt. Unnskyld til de jeg kjeftet på før start! Oppførsel kan tilskrives dødsangst. Jeg har også lært masse om jeg kan ta med meg i en eventuell ny deltakelse på triatlon.

Livet er for kort for ikke å utfordre seg selv, innen rimelighetens grenser (eller utenfor)!

Carina