Løpingens dualisme

Det er noe befriende enkelt over løping. Løping er som en rytme dannet av pust og hjerteslag. Det er joggeskoene og deg, og det er veien eller stien. Hvor som helst i verden kan du snøre på deg skoene og gjennomføre en treningsøkt. Det krever lite planlegging og lite utstyr.

Bevegelsesmessig er løping repetitativt og monotont. Én fot foran den andre i kilometer etter kilometer. Det er nettopp denne enkeltheten som gjør løpingen så kompleks! Når oppmerksomheten rettes mot det å utføre bevegelser gjentatte ganger oppstår en kontakt med og kontroll over kroppen. Mange bruker denne prosessen som motvekt til stress, få tanker på plass, eller la hodet hvile.

Å være i ett med kroppen åpner oss opp for en type selvutvikling som kan være med på å øke vår mentale styrke. Personlig utvikling trenger ikke kun komme i kommunikasjon med andre. Den kan like gjerne komme som følge av bedret kommunikasjon med deg selv. Dialogen med kroppen kan til tider være viktigere enn dialogen med andre.

 Å øke vår egen bevegelseskompetanse vil til syvende og sist gi oss større livskompetanse. Gunn Engelsrud skriver i sin bok «Hva er kropp», at:

Kroppen kan karakteriseres som et nullpunkt som all vår erfaring er sentrert rundt, og som alltid er her.

Nye erfaringer vil derfor danne nye referanser for kroppen. Slik sett vil hver løpetur utvide våre referanserammer og vår horisont. Når man ser på løpingen i et utvidet perspektiv, oppleves den betydningsfull. Kort og godt fordi løping stimulerer hele deg!