Memory Lane

Her om dagen, på en løpetur selvfølgelig, begynte jeg å tenke på mange av minnene jeg har som er knyttet til løping. De fleste er gode, noen er mindre gode selv om det er litt som med fødsler: de negative minnene viskes raskere bort enn de positive.

Et av de første løpeminnene jeg har er 60 meteren på barneskolen. Jeg bedrev ingen form for kondisjonsidrett da jeg var liten. Vi spilte litt fotball og drev med litt dans. Derfor var forventningene lave da vi skulle løpe på tid på 60 meter. Jeg overrasket meg selv og var nest raskest i klassen. Læreren som tok tiden var tydeligvis også overrasket, og måtte se på klokka to ganger. Jeg husker at jeg synes det var skikkelig gøy og at å få annerkjennelse fra "sportsidiotene" i klassen var noe helt nytt.

Da jeg var tenåring slet jeg med leggene. Trange muskelhinner gjorde de helt umulig å løpe. I løpet av 10-15 år ble jeg operert tre ganger. Etter siste operasjon var det mulig for meg å løpe igjen. Min første løpsdeltakelse var i Birkebeinerløpet. Det var det året hvor det var så bløtt at løypa ble forlenget med 2 km. Jeg stilte til start helt uvitende om hva jeg gikk til. Litt hadde jeg vel trent, men langt fra nok, mente jeg selv. Dermed bestemte jeg meg for å spare på kreftene. Jeg sparte og sparte. Jeg sparte meg nærmest til fant, for da jeg hadde igjen 2 km var jeg fortsatt pigg og hadde masse på lager. I mål grep en kar tak i meg og sa: Du er jo ikke sliten, du. Jeg var likevel fornøyd med gjennomføringen og bitt av løpebasillen.

I oktober i fjor løp jeg Staten Island Half i New York. Jeg var i dårlig form, men hadde verdens beste løpeopplevelse! Arrangementet var fantastisk, tusenvis av folk heiet. Folk løp i kostymer. Det var magisk. Aller mest magisk var det å runde siste sving mot mål og se Manhattans skyline i det fjerne.

Samme opplevelse har man når man løper i Central Park. Jeg har vært mange ganger i New York og det er like herlig hver gang å løpe i den verdensberømte parken. Vanligvis har jeg vært der omkring soloppgang. Det er nesten til å få frysninger av!

Et annet løpeminne jeg aldri vil glemme er løpeturen i Bird-in-Hand, en landsby i Amish området i Pennsylvania, USA. Fordi vi var på reisefot til Washington skulle jeg bare rekke en liten tur før frokost. Dette var en søndag og Amishfolket var på vei til gudstjeneste i sine sorte vogner iført sorte klær, hatter og kyser. Selv løp jeg i singlet og en bitteliten shorts og tenkte: huff, dette var ikke noe særlig. Men alle hilste, heiet og smilte. Fem vogner passerte meg på turen, der jeg løp i hestemøkka. Et helt ubetalelig minne!

I Amish-land. Det er ikke lov å ta bilde av Amishfolket, så det ble en selfie ved jordene deres.

Et ikke fullt så artig minne var da jeg rotet meg bort på fjellet i sommer. Jeg løp en rute jeg aldri hadde løpt før. Det var 28 varmegrader, vindstille og jeg gikk tom for vann og næring. Jeg kom meg på riktig vei etter å ha rotet rundt en halvtimes tid, men opplevelsen var skremmende.

En annen ikke fullt så hyggelig opplevelse var da jeg prøvde å løpe på 2500 meters høyde samme dag som jeg kom fra havnivå. Dette var også i USA, i Eastern Nevadas i California. Vi kom fra San Diego, hvor vi hadde bodd på stranden. Ettersom vi hadde kjørt hele dagen, hadde jeg ingen følelse av å være så høyt oppe. Jeg ville rekke en løpetur før middag, i ekte Tårnfrid-stil som vanlig. Jeg følte meg rett og slett syk. Det var noe av det vondeste jeg har opplevd (alt er relativt, da).

I oktober i fjor var det en veldig kald periode her på fjellet. Som regel betyr det klart, fint vær. Jeg fikk skyss opp på fjellet en av disse vakre dagene, for å skulle løpe hjem igjen. Utsikten og det flotte vinterværet gjorde dette til en av de løpeturene jeg husker aller best fra i fjor. Det var et sånt øyeblikk hvor livet føles fantastisk, og hvor jeg tenker over hvor heldig jeg er som har slike muligheter og bor der jeg bor.

I virkelighet er det ofte i forbindelse med løping at jeg føler på takknemlighet. Det er noe ved løpingens beskaffenhet og nærheten det gir både til meg selv og naturen som gjør at jeg føler en form for ubetinget lykke. En lykke som ikke kan kjøpes for penger (med unntak av løpesko, pulsklokke og løpeklær da, selvfølgelig).

God helg

Carina