The Final Countdown, D – 14 dager til Paris Maraton

I dag er det nøyaktig 14 dager til jeg og 50 000 andre skal løpe 4,2 mil gjennom Paris’ gater. Jeg skjelver i løpetightsen bare ved tanken. Samtidig er det greit å se et slags mentalt punktum for en (litt for kort) oppkjøringsperiode like rundt svingen.

Sist jeg løp en hel maraton var i 2012. Jeg var ikke godt nok trent. Jeg var ikke ydmyk for distansen. Men jeg fullførte på 3.52 og var helt ødelagt etterpå. Denne gangen skulle jeg være bedre forberedt. Løpe lenger og mer. Men så ble jeg skadet og det gikk ikke helt etter planen. Likevel føler jeg meg mer mentalt forberedt denne gangen. Jeg vet hva jeg går til, hva jeg må passe på og hvordan hodet og kroppen har det underveis.

Du har sikkert hørt det før: Man går gjennom mange faser i et så langt løp. Et maraton er en god metafor for livet; det er flere opp- og nedturer. Du kan gå fra nesten eufori til bunnløs fortvilelse. I det hele tatt rekker man å tenke mye i løpet av 42 km. Alt for mye, egentlig.

Jeg har et par sterke sider som løper. Jeg er god til å løpe jevn (ikke rask) fart. Og jeg har mye vilje. Det er denne viljen som har drevet meg gjennom løp tidligere, og gang på gang overrasket meg. Ofte har jeg problemer med å huske store deler av løpene. Jeg går på autopilot. Jeg har flere ganger opplevd å hente krefter jeg ikke visste jeg hadde. Det er i grunnen utrolig fascinerende og er kanskje noe av grunnen til at jeg i det hele tatt melder meg på løp. Selvfølgelig har jeg opplevd det motsatte også. Å være helt tom og at det ikke er noe å hente.

I motsetning til følelsen av å ha viljen på min side er jeg alltid preget av masse tvil før jeg starter et løp. Jeg snakker meg selv ned. Det er på grensen til utspsyking. Denne utpsykingen er veldig slitsom. Den kan holde meg våken om nettene og surre i bakhodet hele dagene. Jeg kan få nupper bare av å se maratonskoene. Jeg blir innesluttet og taus.

Positiv visualisering står på timeplanen, som motvekt til tvil og utpsyking.  Man trenger ikke Bertrand for å forstå at mye av et maraton gjøres med hodet. Men jeg vingler som en full mann. Denne ambivalensen gjør meg utålmodig. Jeg vil helst bare starte dette løpet og bli ferdig med det! D – 14 dager til Paris Marathon….. Jeg gruer meg, gleder meg og alt midt i mellom. Gleder meg til å løpe gjennom Paris og se kjente landemerker. Gleder meg til tur og vår. Gruer meg til smerte og utslitthet. Gleder meg til å se målstreken og vite at jeg har gjennomført et helt maraton.

Carina- evig ambivalent