Tilværelsens (u)utholdelige letthet

Å ha tid til trening blir som regel av oss ihugga mosjonister alltid sagt å være et spørsmål om prioriteringer. Du har tid til å trene hvis du bare vil. Normalt sett trener jeg ca 10-12 timer pr uke. Mange av disse timene er jobb, men mange er selvsagt egen løpetrening. Den siste uka har jeg ikke løpt. Nok en gang er mine rectus femoris overbelastet. Det skjer alltid under oppkjøringen til et løp, så her må noe gjøres! At jeg har trent forskjellig i hver oppkjøringsperiode og fått kyndig hjelp, synes ikke å ha noen betydning. Uansett, det var ikke det jeg skulle skrive om. Det var Tiden som var tema.

Har du lagt merke til at noen alltid for tid til alt? Mens andre aldri synes å ha tid til noe? Selv befinner jeg meg i den første kategorien. Jeg er strukturert og god til å kontrollere Tiden, det gir meg mange muligheter. De siste årene er jeg også blitt hardere i prioriteringene. Det vil si at jeg får tid til det jeg vil ha tid til. Tiden jobber for meg og ikke mot meg. Men ikke misforstå, det er jeg som er sjefen.

Hvor mye tid som faktisk går med til å løpe og trene, går alltid opp for meg når jeg får et skadeavbrekk. Det er akkurat som om jeg har et hav av tid. Så også denne gangen. Jeg tar meg alltid i å tenke: hva gjør de med all denne Tiden, de som ikke løper rumpa av seg? Det er ikke arroganse, og jeg forstår at det finnes andre hobbyer i verden enn løping som også tar mye tid.

Én ting er sikkert: kaffeforbruket går opp! Tiden på sosiale medier økes (er det mulig), tv- og netflixtimer øker betraktelig. Jada! Men mye av Tiden brukes faktisk på å tenke på, ja, løping… I begynnelsen av et skadeavbrekk er tanker rundt løpingen preget av frustrasjon. Deretter (etter forbausende kort tid), er tankene flyttet over til å legge en slagplan for veien tilbake. Når denne fasen er inntatt nytes den ekstra Tiden på en annen måte. Man føler seg avslappet. Tilværelsen får en letthet som gir kroppen mulighet til å hele. Man tar jo Tiden til hjelp!

God førjulsTid!

Carina