Paris Maraton - nederlag og seier

Hvis du vil lese om det perfekte maratonløpet, kan du klikke bort dette innlegget med én gang. Hvis du vil lese om hvordan komme seg gjennom et ødelagt løp, kan du derimot fortsette å lese.

Hvis noen hadde sagt at jeg skulle bruke én time mer på mitt andre enn mitt første maraton, tror jeg at jeg hadde ledd og ristet på hodet. Men det var det som skjedde. Nå skal du få høre hvordan det gikk til.

Når sant skal sies startet jeg ikke Paris Maraton 2015 med forhåpning om pers. Men et anstendig resultat hadde jeg håpet på. Jeg har trent meg forsiktig opp etter skade og manglet både litt fart og mengde før utfordringen i Paris, men følte likevel at jeg hadde lagt ned en god nok jobb til å stille til start. Jeg åpnet derfor rolig. Planen var å ligge på 5.35 fart og øke etter ca 10 km til 5 30 fart og holde så lenge som mulig. Jeg følte at beina og kroppen funket ok. Det var herlig å løpe gjennom Paris’ gater.

På 10 km var andre matstasjon plassert. Jeg har tidligere slitt med å ta inn næring underveis i løp. Jeg har derfor testet forskjellige tilskudd og øvd meg på å ta det inn under trening. Marshmallows er noe av det som har fungert best, og jeg hadde med både dette og gel i Flipbelt på hofta. På stasjonen ble det servert banan, og jeg tenkte det var viktig å få i seg næring tidlig. Derfor slukte jeg to store biter og løp videre. Det tok ikke veldig lang tid før magen sa fra om at banan ikke var avtalt og protesterte heftig.  Etter hvert utviklet det seg til skikkelig mageknip, og det var utfordrende å løpe. Det var nesten utfordrende å holde seg oppreist.

Kilometertidene snek seg oppover, magen ble ikke bedre, heller verre. På ca 25 km kastet jeg opp første gang. Og begynte å tenke på om jeg i det hele tatt kom til å passere målstreken. Jeg var nødt til å sette ned tempoet ytterligere. Jeg brøt for første gang min egen regel om aldri å gå under et løp, uansett hvor sliten man er.

Jeg kan ikke fransk, men jeg forsto godt at de heiet på meg de som sto langs løypa. Jeg fikk klapp og tommel opp av medløpere som passerte "Allez, allez". "Carina, courage, courage". Jeg ble enig med meg selv (og tilskuerne) at å bryte var ikke et alternativ, jeg skulle i mål om jeg så ble den siste til å passere målstreken på Avenue Foch(!). Akkurat navnet på gata ble etter hvert til en vits i hodet mitt, og en del av motivasjonen for å fullføre!

Jeg måtte lage en plan for å komme til Avenue Foch. Det ble å gå og løpe (les småjogge) om hverandre. Å gå var litt mindre ubehagelig enn å løpe, så jeg løp, kastet opp litt (sorry for kjipe detaljer) og gikk litt.

Når målet ditt er 3.55 og du ser først en fartsholder med 4.00 løpe forbi, kjenner du at det er litt ergerlig. Når du deretter ser 2 ganger 4.15 passere også, må du bare fokusere på at i dag er det faktisk en prestasjon å fullføre. Så det ble mantraet mitt, fullføring er en seier! Jeg er stolt av meg selv som kom til mål på en slik dag. Jeg vet at mange ville tatt metroen til Avenue Foch i stedet. Det var ikke et alternativ.

Ettersom det gikk så sakte, fikk jeg med mag mange inntrykk underveis. Fantastiske supportere, mange "high fives" og hyggelige medløpere(gåere) som også slet i varmen i Paris. Stemningen var upåklagelig! Arrangementet likeså!

I retrospekt vil jeg si at jeg er stolt av meg selv for at jeg har guts nok til å presse meg selv gjennom på en vanskelig dag. Og selv om jeg fullførte på 4.54 føler jeg at medaljen er vel fortjent og at jeg har bevist for meg selv at jeg har bøtter og spann med viljestyrke. Jeg løper kun for meg selv, ikke for å bevise noe for noen andre. Jeg har med dette bevist for meg selv at jeg kan klare det meste!