My name is Carina, and I'm a runoholic

Du kan se for deg scenen, ikke sant? En ring med nervøse, sure og grinete løpere "in recovery". De fikler med lissene og prøver å roe ned urolige bein. De er alle i samme båt, de er løpere som ikke har løpt på opptil flere dager.

Den siste uka har jeg vært sååå nære å starte en gruppe RA (Runoholics Anonymous). Hey, my name is Carina and I haven’t had a run in seven days and two hours, and I’m struggeling. Grunnen til dette avbruddet er en liten operasjon for seks dager siden. I følge prosedyren skal jeg holde meg i ro i en til to uker. I går gikk jeg en mil… Jeg gikk en halv på lørdag også. Du ser hvor dette bærer hen? Men på torsdag var jeg rolig, jeg lover.

Dere forstår det, jeg er ikke veldig hyggelig å ha i hus når jeg ikke får trene. Trening er mental og fysisk ventilering og når ventilen tettes så blir det, ja, tett. På torsdag, den dagen jeg var helt rolig så jeg 2 sesonger av Breaking Bad. Akkurat det gjør en ikke lystigere til sinns. Muligens får man satt ting i perspektiv, men man blir, bokstavelig talt, så navlebeskuende der man ligger at ens egne problemer blir de største uansett.

For å gni det inn, liksom, sjekker jeg instagram hvert 5. minutt. ALLE er ute og løper. ALLE! For å gni det enda litt mer inn, begynner jeg å se på Marius Bakkens 100 dagers maratonplan. Jeg lengter etter intervaller og langtur. Vind i håret og luft under vingene. Det er like før jeg går og lukter på løpeskoene mine. Alle parene!

Heldigvis er det slik at i RA oppfordrer vi hverandre til å begynne på igjen med our drug of choice. Vi heier hverandre fram, men passer (litt) på at rekonvalesensen er passe lang i forhold til avbruddets årsak. Likevel var gårdagens gåtur, med innlagte GÅintervaller i motbakke, til en viss grad preget av skam (igjen). Men det var gjort for å skåne familien fra sure kommentarer og kort lunte. Veldig kort lunte.

Men i dag skal jeg være blid, asså!

Hello, my name is Carina and I’m a runoholic, and I can’t wait to get back in the game.