The Road Not Taken

Hver eneste dag må man ta valg. Det er store og små valg. Alt fra hvilken bukse man skal ha på til om man skal søke ny jobb. Noen valg krever at man vurderer nøye, andre valg går nesten av seg selv.

Da jeg startet å løpe, var det ikke minste motstands vei jeg valgte. Jeg har operert leggene mine tre ganger for for trange muskelhinner. Da jeg ble operert siste gang bestemte jeg meg for at jeg ville begynne å løpe hvis operasjonen var vellykket.

Jeg startet med å løpe 3 km om gangen på mykt underlag. Derfra utvidet jeg sakte men sikkert til jeg kunne løpe oftere og lengre. Staheten og viljen drev meg videre, samt den fantastiske følelsen av frihet og glede som løpingen ga meg.

Jeg meldte meg på Birkebeinerløpet. Det ble mitt første lengre løp, og jeg ble bitt av basillen! Jeg følte at dette var livet og at ingenting kunne stoppe meg. Men selvsagt kunne noe stoppe meg. Jeg fikk plager med kneet, såkalt runners knee, og måtte sette løpingen på vent ei stund. For første gang siden starten følte jeg på savnet av å løpe. Denne følelsen har ingenting med hvor god du er til å løpe, hvor raskt du løper. Det har derimot alt å gjøre med at du mister ditt pusterom i hverdagen.

Jeg startet treningen igjen og i et halvt år trente jeg mot halvmaraton og maraton. Jeg nådde mine målsettinger (nesten), og følte på nytt at jeg var on a roll. Derfor var forventningene til neste sesong enda høyere. Jeg ble litt ivrig. Jeg ble overtrent – og frustrert.

Nede for telling men ikke utslått. Jeg visste at jeg måtte velge: Deprimert og orkesløs eller plukke opp delene og motivere meg selv. Jeg valgte å flytte fokus mot neste sesong og plukket sakte men sikkert opp delene. Jeg kunne latt være. Jeg er ikke ung og lovende. Jeg er ikke rask. Men jeg er veldig glad i å løpe.

Jeg er ikke glad i minste motstands vei. Jeg har aldri vært det. Jeg liker å slite. Jeg liker å bli belønnet for et arbeid som er lagt ned. Jeg liker å gjøre det for meg, ikke for noen andre. I går kveld sto det noen rolige kilometer på programmet. Ute var det 3 grader, regn og vind. Da står du på dørstokken og tenker: hva i all verden er det jeg driver med? Det ble en herlig tur.

Du har alltid et valg. Du vil møte motstand. Det vil gjøre vondt. Men du vil bli belønnet. Og belønningen er verdt alt slitet! Det er derfor vi gjør det vi gjør. Det er derfor vi løper milevis. Det er derfor vi bruker tusenvis av kroner, tusenvis av timer og tusenvis av tanker. Målgangen på et løp er mye mer en bare en oppblåsbar bue. Den representerer like mye et mentalt mål satt av oss selv måneder tidligere.

Da jeg gikk på videregående hadde vi en fantastisk engelsklærer. Han introduserte oss for dette fantastiske diktet av Robert Frost, som på mange måter representerer det jeg har skrevet om over.

The Road Not Taken

Two roads diverged in a yellow wood,

And sorry I could not travel both

And be one traveler, long I stood

And looked down one as far as I could

To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,

And having perhaps the better claim,

Because it was grassy and wanted wear;

Though as for that the passing there

Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay

In leaves no step had trodden black.

Oh, I kept the first for another day!

Yet knowing how way leads on to way,

I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh

Somewhere ages and ages hence:

Two roads diverged in a wood, and I—

I took the one less traveled by,

And that has made all the difference.

Carina
filosofisk (og pompøs) på morgenkvisten J