Sommerfugler i magen

For løpeglade mennesker som meg er det herlig å være tilskuer på løp. I helga har jeg heiet på løpere som har deltatt i Trondheim maraton.

Været var fantastisk, i hvert fall for oss tilskuere, og innsatsen likeså. Det er annerledes å komme til startområdet når man ikke skal delta selv. Det er noe elektrisk, nervøst og forventningsfullt over løperne som gjør sine siste forberedelser. Du vet hvordan de har det, hvordan sommerfuglene i magen gjør saltomortale og hele kroppen sitrer av spenning.

Det er tross alt mange timer med løping som ligger bak deltakelsen i et løp. Noen har som mål å perse, mens andre mener seg fornøyd med å fullføre. Uansett hvilket mål de har: Det er nå det gjelder!

Oppvarmingen er unnagjort og maratondeltakerne gjør seg klare for den lange turen. Jeg kjenner jeg er lettet over at ikke jeg skal ut der i dag. Men så fort startskuddet har gått tenker jeg at jo, det hadde jo vært gøy også! Jo mer jeg heier meg gjennom dagen, jo mer tenker jeg at dette er et herlig øyeblikk i livet. Briste eller bære. Perse eller fullføre. Uansett er det lagt ned et stykke arbeid som ingen kan ta fra deg.

I dag er jeg her for å heie på Marit, instaløpevenninne. Vi har aldri truffet hverandre, men da hun gutset til og meldte seg på maraton på 35 års dagen, synes jeg det var en flott anledning til å komme til Trondheim å heie. Oppgaven for dagen er også å levere ut næring og drikke.

Vi har avtalt at jeg skal levere ut to stk gel eller liknende for hver runde. Jeg står på avtalt sted og venter, leverer ut to chumps og heier henne videre. På neste runde glemmer hun meg nesten, men jeg løper etter med marshmallows. Halvveis!

Til tredje runde flytter jeg meg og gjør klar Red Bull. Ettersom halvmaraton er i gang, er det nå mange flere i løypa. Når hun kommer roper jeg, gir bort drikken og roper at dette går bra. Vi heier på flere kjente som passerer. For så vidt heier vi på alle. Jeg tror vi er de som heier mest av alle. Noen setter tydelig pris på det, mens andre er i sonen og merker ingen ting.

Vi forflytter oss mot målområdet for å se innspurten. De som kommer i mål jubler eller rister litt på hodet. Noen er helt ferdige, andre har spurtet den siste biten. Selv om mange mener at det er galskap å løpe 42 km eller 21 km, har alle respekt for det løperne har gjort. Kjente og ukjente passerer mållinjen. Så kommer Marit i mål til en super tid! På tide å sprette bursdagscampagnen!

Jeg som startet dagen med å tenke at jeg var glad det ikke var meg som gikk rundt med sommerfugler i magen og tenkte på kilometertider og negativ split, kjenner at jeg gleder meg til å kjenne på den elektriske stemningen igjen. Neste gang håper jeg at jeg har startnummer på brystet selv!